I sin dom av 17. desember 2021, kom Høyesterett til at arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd forbød en arbeidsgiver å trekke en arbeidstaker i lønn for å dekke inn for mye utbetalt diettgodtgjørelse.
I arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd er hovedregelen at arbeidsgiver ikke kan foreta trekk i lønn eller feriepenger med unntak av de der opplistede tilfellene. Den konkrete saken omhandlet for mye utbetalt diettgodtgjørelse etter arbeidsreiser.
Det var ikke omtvistet mellom partene at arbeidstakeren hadde fått utbetalt for mye lønn. Bakgrunnen for de feilaktige utbetalingene skyldtes endringer i overenskomsten partene var bundet av, og som medførte at arbeidsgiver måtte legge om sitt datasystem for å kunne anvende de nye reglene. Endringen skjedde 21. august 2018 (virkning fra 22. juni 2018), men arbeidsgiver fortsatte å utbetale godtgjørelse etter de gamle reglene utover høsten 2018 i påvente av omleggingen. Det var først ved et oppslag på selskapets intranett 21. desember 2018 at alle ansatte ble varslet om at selskapet ville korrigere tidligere utbetalinger, ved å «justere tilfeller hvor ansatte har fått feil diettsats eller feil ved beskatning av diett».
I arbeidsavtalen var følgende klausul inntatt: «Er det ved lønningsdag foretatt feil utlønning, kan arbeidsgiver foreta den nødvendige justeringen ved neste eller påfølgende lønningsdager.»
Vedkommende arbeidstaker ble informert om at han hadde fått utbetalt for mye, og ble tilbudt at beløpet som skulle trekkes ble oppdelt over en periode på inntil 12 måneder. Arbeidstaker protesterte på at det var adgang til trekk, men ønsket ved et evt. trekk at det skulle fordeles på seks måneder. Arbeidsgiver mente på sin side at de hadde grunnlag til dette i medhold av arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav c, og viste til klausulen i arbeidsavtalen om nødvendig justering ved feil utlønning.
Hadde arbeidsgiver adgang til å foreta trekk i lønnsutbetalinger?
Høyesteretts flertall (4-1) kom etter tolkning av rettskildene til følgende konklusjon; «bestemmelsen må tolkes slik at den avtalen lønnstrekket bygger på, må konkretisere det aktuelle lønnstrekket i en slik grad at arbeidstakeren beholder forutsigbarhet for sine lønnsutbetalinger. For trekk som skyldes uriktige lønnsutbetalinger, må avtalen da i praksis være inngått enten i forbindelse med feilutbetalingen eller etterpå.»
I dette tilfellet hvor grunnlaget for lønnstrekket baserte seg på en generell klausul ved inngåelsen av arbeidsforholdet, ble ikke ansett som tilstrekkelig. Høyesterett holder her åpent for at det vil kunne være andre typer trekk arbeidsgiver kan foreta, som vil kunne være tilstrekkelig konkretisert på et tidligere tidspunkt. Eksempelvis hvor det i arbeidsavtalen er avtalt lønnstrekk for dekning av husleie for arbeidstaker.
Var det grunnlag for arbeidsgiver å kreve beløpet tilbakebetalt?
Høyesterett tok deretter stilling til om tilbakebetalingskravet har grunnlag i den ulovfestede læren om condictio indebiti.
Condictio indebiti er den alminnelige lære om at tilbakebetaling kan kreves når en ytelse har blitt ytt uten at det har foreligget en rettslig forpliktelse. I en tidligere høyesterettsdom, Rt 1985 s. 290, fremkommer det at et grunnleggende trekk i læren er at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet. Det må derfor gjøres en helt konkret rimelighetsvurdering, hvor hensynet til at betaleren bør tillates å korrigere uriktige oppgjør (korreksjonshensynet) står mot hensynet til at mottakeren bør kunne anse oppgjøret avsluttet (oppgjørshensynet).
Høyesteretts flertall kom i dette tilfellet til at tilbakebetalingskravet var gått tapt.
Det utslagsgivende for Høyesterett i dette konkrete tilfellet, var manglende varsling fra virksomheten til arbeidstakerne om at diettgodtgjørelsene var foreløpige og gjenstand for etterfølgende korreksjon eller tilbakebetaling dersom de oversteg arbeidstakernes krav. Hvis arbeidstakerne var blitt varslet av arbeidsgiver, ville de ikke vært i god tro mht. utbetalingene.
Når virksomheten fortsatte å utbetale uriktige godtgjørelser flere måneder etter at tariffavtalen var endret uten forbehold, falt tilbakebetalingskravet bort.
Våre råd til arbeidsgivere
Erfaringsmessig vet vi at mange arbeidsgivere har standardklausuler om at arbeidsgiver ved feilutbetalinger kan foreta nødvendige korrigeringer i senere lønnsutbetalinger.
Høyesterett gjør det nå klart at trekk i lønn må konkretiseres, og at arbeidstakerens forutsigbarhet for egen lønnsutbetaling ivaretas. En slik generell klausul ved inngåelse av arbeidsforholdet vil alene ikke være tilstrekkelig for at arbeidsgiver kan trekke arbeidstaker i lønn. Her må man som utgangspunkt inngå en egen avtale for at arbeidsgiver skal kunne foreta slikt trekk i lønn.
Ved inngåelse av slike avtaler må man huske på § 14-15 fjerde ledd som begrenser trekkbeløpets størrelse, slik at arbeidstaker får utbetalt det han med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand.
Les mer om arbeidsrett og hvordan vi kan bistå her.