01. juli 2019
Fra 2020 kan det tenkes at små og store selskaper må begynne å betale skatt av inntekter fra digitale tjenester. Hvis OECD finner en løsning på skattlegging av den digitaliserte økonomien til neste år, kan det føre til de største endringer av den internasjonale selskapsskatten vi har sett.
Ifølge EUs oversikt betaler multinasjonale digitale selskaper i gjennomsnitt 9,5 % i effektiv skattesats. Selskaper med tradisjonelle forretningsmodeller betaler til sammenligning en effektiv skattesats på 23,2 %. Flere har tatt til ordet for at Norge bør innføre egne regler som sørger for at multinasjonale digitale selskaper betaler skatt på lik linje med norske selskaper, fremfor å avvente en internasjonal løsning fra OECD.
Skattedirektør Hans Christian Holte mener at internasjonale regler må til for at de store multinasjonale selskapene skal skattlegges mer rettferdig i markedsstatene. Stortinget og Regjeringen deler denne oppfatningen.
Men, hva er digital skatt? Hvilke konsekvenser vil digital skatt få og ikke minst – hvilke selskaper bør betale digital skatt? Vi gir deg en oppsummering av ti ting du bør vite om digital skatt.
1. Hva er digital skatt?
Digital skatt brukes som en samlebetegnelse på skattlegging av selskapers inntekter fra digital virksomhet og har blitt foreslått som en løsning på de skattemessige utfordringene den digitale økonomien skaper. For å forstå hva digital skatt er må vi derfor se på hva som kjennetegner digital verdiskapning.
Den digitale økonomien er preget av ekstrem mobilitet, og teknologi som gjør det mulig å organisere virksomhet på utallige måter. Digitale forretningsmodeller gir selskaper mulighet til å plassere immaterielle eiendeler i en stat, ha hovedkontor i en annen stat, og samtidig tilby tjenester til brukere i en tredje stat. En kildebasert skatt som selskapsskatten hovedsakelig er, bygger på at inntekter skal skattlegges der produksjonen er eller merverdiene skapes. Mulighetene som ligger i den digitale økonomien gjør det krevende å avgjøre hvor verdiskapningen skal skattlegges. Ofte oppstår også verdiskapningen i et annet land enn hvor inntektsstrømmen kommer fra.
I digitale selskaper utgjør ofte utnyttelse av teknologi og immaterielle eiendeler en vesentlig del av verdiskapningen. Slike eiendeler er dertil vanskelige å verdsette. Et annet kjennetegn ved digital økonomi er at digitale tjenester er avhengig av brukerdata og brukermedvirkning. I situasjoner hvor digitale selskaper utnytter brukerdata i verdiskapningen, men ikke har et fast driftssted i landet hvor brukerne bor, utsettes dagens skatteregler for press.
2. Hva er gjeldende rett?
Selskaper som er hjemmehørende i Norge er i utgangspunktet skattepliktig i Norge for all inntekt, uavhengig av hvor inntekten er opptjent. Utenlandske selskaper skal som et utgangspunkt betale kildeskatt til Norge av inntekter fra virksomhet som drives her.
Internasjonale skatteavtaler modifiserer utenlandske selskapers skatteplikt i Norge. For å unngå dobbeltbeskatning fordeler skatteavtaler beskatningsretten mellom stater. Dette innebærer at Norge kun har rett til å skattlegge overskudd fra utenlandske selskap, som er hjemmehørende i et land vi har inngått skatteavtale med, hvis selskapet har et fast driftssted her.
Gjeldende nasjonale og internasjonale regler om selskapsskatt er kildebaserte. Det innebærer at multinasjonale selskaper normalt bare skattlegges der de er hjemmehørende og der de har tilstedeværelse som utgjør et fast driftssted. Multinasjonale selskaper kan imidlertid ha betydelige inntekter fra det norske markedet, uten å ha etablert fast driftssted her. Med dagens regler kommer ikke disse inntektene fra det norske markedet til beskatning i Norge, så lenge selskapet ikke har en skattbar fysisk tilstedeværelse i Norge.
3. Trenger vi digital skatt og hvorfor?
Hovedargumentet for digital skatt er å sørge for mer rettferdig beskatning av multinasjonale selskaper. Digital skatt skal gjøre det vanskeligere å utnytte «smutthull», og forskjeller i lands skatteregler, til å flytte overskudd til lavskatteland. Mange mener at multinasjonale selskaper som leverer digitale tjenester bør betale like mye skatt og ha like konkurransevilkår som nasjonale selskap som driver i samme marked.
I dag skattlegges overskudd fra eksempelvis norsk olje, gass og fisk i Norge hvor varene og tjenestene produseres. Hvis digital skatt innføres ved å endre dagens kildebaserte selskapsskatt, slik at en større del av selskapsinntekter blir skattlagt i landene hvor varer og tjenester forbrukes, kan det resultere i lavere skatteinntekter for Norge fra for eksempel gasseksport. En slik endring kan samtidig gi andre land en tilsvarende rett til å skattlegge norske produsenters inntekter fra olje-, gass og fisk som selges inn i markedene deres. Dette er en innvending mot å innføre digital skatt på en måte som endrer dagens krav til fast driftssted.
4. Hva er status i arbeidet med digital skatt i OECD?
Utfordringene knyttet til beskatning i den digitale økonomien har stått høyt på dagsordenen siden G20-statene satt skatt øverst på sin agenda etter finanskrisen i 2008. G20 etablerte i samarbeid med OECD et internasjonalt samarbeidsprosjekt mot BEPS. BEPS er en forkortelse for «Base Erosion and Profit Shifting»; det viser til at visse multinasjonale selskaper utnytter svakheter i internasjonale og nasjonale skatteregler for å betale minst mulig eller ingen skatt. Formålet med BEPS-prosjektet er å gjennomføre 15 tiltak for å bekjempe skatteunndragelse, harmonisere de internasjonale skattereglene og sikre mer åpenhet i skattesystemer.
«Inclusive Framework on BEPS» er et samarbeidsorgan med 129 medlemsland som ble opprettet for å gjennomføre BEPS-prosjektet. Medlemslandene er både land som er medlemmer og ikke-medlemmer av G20 og OECD. Norge er som kjent medlem av OECD, men ikke av G20. Norge deltar i dette samarbeidsorganet og i tilknyttede arbeidsgrupper.
G20-statene har bedt OECD om å utarbeide en rapport om beskatning av den digitale økonomien. Det er planlagt at «Inclusive Framework on BEPS» skal legge frem denne rapporten til G20 i slutten av 2020.
Den 16. mars 2018 la arbeidsgruppen «Task Force on the Digital Economy» frem den foreløpige rapporten om skattemessige utfordringer i digital økonomi. Rapporten inneholder ikke konkrete anbefalinger om hvordan digital skatt bør innføres. Statene i organet «Inclusive Framework on BEPS» er ansvarlig for rapporten, og rapporten viser at det er interessemotsetninger mellom dem. En gruppe stater mener det ikke er nødvendig å endre dagens internasjonale skatteregler, mens en annen gruppe ser behov for visse endringer. En tredje gruppe stater ønsker derimot grunnleggende endringer av den internasjonale selskapsskatten.
Rapporten inneholder detaljerte analyser av hvordan verdiskapningen skjer i ulike typer mer eller mindre digitale forretningsmodeller. OECD har i tidligere rapporter gitt analyser av hva som er kjennetegnene ved verdiskapning i selskaper med betydelig grad av digital virksomhet. Disse analysene er nyttige for arbeidet som skal gjøres fremover både i Norge og internasjonalt. Det krevende med skattlegging av digital virksomhet er nettopp å identifisere hvor verdier skapes, siden digitale selskaper ofte driver aktivitet og har eiendeler i flere ulike land. Enighet om hvordan verdiskapningen skjer er derfor en forutsetning for å finne en omforent løsning.
Mens vi venter på den endelige rapporten har «Inclusive Framework on BEPS» nylig vedtatt en arbeidsplan, som ble presentert på møtet til finansministrene i G20 i Japan i juni 2019. Arbeidsplanen består av to deler (pilarer). Den første pilaren består av konkrete forslag til hvordan vi kan utvikle en omforent løsning på en ny fordeling av beskatningsretten av inntekter i den digitale økonomien mellom land. Dette omtales som «new taxing right» i arbeidsplanen.
For å utvikle en «new taxing right» fastsetter arbeidsplanen at det skal vurderes hvor stor andel av inntekter som skal allokeres til og fordeles mellom markedsstatene som får den nye beskatningsretten. I pilar nummer en foreslås ulike metoder for å utarbeide nye regler om allokering av inntekter og tap. Arbeidsplanen fastsetter også at forslag til å utvikle et nytt tilknytningskrav («nexus-rule») for å gi beskatningsrett til markedsstater skal vurderes. Arbeidsplanen legger her opp til å vurdere endringer av definisjonen av «fast driftssted» i OECDs mønsteravtale for å etablere «fast driftssted», selv om et selskap ikke har fysisk tilstedeværelse i et land. Det legges dessuten opp til at det skal vurderes å innføre en ny selvstendig regel som etablerer en skattbar ikke-fysisk tilstedeværelse.
Forslagene som ifølge arbeidsplanen skal utgjøre grunnlaget for arbeidet frem mot en omforent løsning, har til felles at en større del av beskatningsretten flyttes til markedsstaten sammenlignet med dagens kildebaserte beskatningsrett.
Den andre pilaren i arbeidsplanen fokuserer på det gjenstående arbeidet mot BEPS. Det vil si på regler som skal motvirke overskuddsflytting til lavskatteland og uthuling av skattegrunnlag.
Organet «Inclusive Framework on BEPS» er ifølge arbeidsplanen dedikert til å finne en omforent løsning og levere endelig rapport i 2020. Arbeidsplanen omtales som ekstremt ambisiøs med tanke på at prinsippene som internasjonal selskapsskatt er basert på skal opp til vurdering. Finansministrene i G20 har uttalt at G20-statene vil fordoble innsatsen for å finne en omforent løsning innen 2020.
Digital skatt er nok den vanskeligste skatterettslige problemstillingen OECD står overfor. Det er også noe av årsaken til at en omforent internasjonal løsning ennå ikke er på plass.
5. Hva gjør EU i arbeidet med digital skatt?
Den 21. mars 2018 la EU-kommisjonen frem sine forslag til digital skatt. Forslagene var svar på krav fra medlemslandene om tiltak som sikrer at alle selskaper skattlegges likt i EU, uavhengig av forretningsmodell. Også i EU er nye internasjonale regler den foretrukne løsningen for skattlegging av digital virksomhet. EUs indre marked vil kunne bli vanskeliggjort hvis medlemslandene innfører egne regler. EU utarbeidet derfor sitt eget forslag for å unngå innføring av nasjonale løsninger.
EU-kommisjonen foreslo en langsiktig løsning som kort sagt gikk ut på å endre reglene om «fast driftssted, slik at overskuddet til selskaper som har en «significant digital presence» i et land kunne skattlegges.
I tillegg foreslo EU-kommisjonen en kortsiktig løsning om midlertidig skatt på brutto inntekter fra visse digitale tjenester. Skatten skulle gjelde for inntekt fra digitale tjenester som eksempelvis salg av reklame/annonsering på internett, salg av brukerdata og fra digitale plattformer som formidler samhandling mellom brukerne. Skatten skulle kun gjelde for selskaper med en global årlig inntekt på 750 millioner EUR, hvorav 50 millioner EUR skulle være opptjent i EU. I forslaget ble det anslått at skatten ville gi omtrent 5 milliarder EUR i skatteinntekter med en skattesats på 3 %.
EUs lovgivning oppstiller krav om at lovgivning om skatt må godkjennes av samtlige 28 medlemsland for å bli vedtatt. Forslaget fra EU-kommisjonen møtte tidlig motstand fra bl.a. Finland, Sverige, Danmark og Irland. I et forsøk på å få forslaget godkjent ble omfanget av forslagene redusert etter initiativ fra Tyskland og Frankrike.
Forslagene ble diskutert frem til det i mars 2019 ble klart at forslaget ble nedstemt med angivelig fire stemmer. Begrunnelsen for avvisningen var flere, men flere mente det er på tide å fokusere på det internasjonale arbeidet i regi av OECD/G20. Fra Irland ble det innvendt at overskudd bør skattlegges, og ikke bruttoinntekter. En annen innvending mot forslaget var frykten for søksmål fra stater utenfor EU, fordi en digital skatt i EU kan tenkes å komme i strid med skatteavtaler.
Det er også verdt å merke seg at bl.a. Frankrike, Spania og Østerrike har bestemt seg for å innføre en midlertidig digital skatt etter de samme linjer som skissert i forslaget fra EU-kommisjonen.
I EU er det nå mange som håper på en omforent løsning fra OECD/G20. EU-kommisjonen har gitt uttrykk for at EU vil gjenoppta arbeidet med digital skattlegging hvis OECD ikke lykkes i å bli enige innen 2020.
6. Hva gjør norske myndigheter i dag?
Hvordan den digitale økonomien skal skattlegges er foreløpig kun en pågående debatt i Norge.
I 2018 ga Regjeringen uttrykk for at Norges primære mål er å bidra aktivt i arbeidet med å finne felles løsninger internasjonalt. Standpunktet ble begrunnet med at felles internasjonale løsninger vil gjøre digital skattlegging mer effektiv, og samtidig redusere muligheten for uheldige tilpasninger til ulike skatteregler og tilfeller av dobbeltbeskatning. Regjeringen har også nevnt kildeskatt på betalinger for digitale tjenester eller en ny omsetningsavgift på visse transaksjoner, som eksempler på ulike måter en digital skatt kan innføres på.
Statsminister Erna Solberg har uttalt at Regjeringens hovedfokus er å finne frem til løsninger i samarbeid med andre land, innenfor OECD, for å få gode beskatningsmodeller. Regjeringen jobber for å forhindre skatteunndragelse på de områdene det er mulig å endre dagens skattesystem, for eksempel gjennom rentebegrensningsreglene. Statsministeren har også vist til at det er et sterkt ønske fra Stortingets side at det etableres datasentraler i Norge, og at maskinskatten skal reduseres for å gjøre Norge mer attraktivt for slike aktører. Det betyr at innføring av nasjonale regler for å skattlegge digital økonomi vil kunne ha negative konsekvenser for slik ønsket næringsvirksomhet i Norge. Når Regjeringen viser til at Norge deltar i det internasjonale arbeidet med digital skatt er det arbeidet i samarbeidsorganet «Inclusive Framework on BEPS» det siktes til.
Oppsummert har Norge enn så lenge valgt å avvente en felles løsning fra OECD, fremfor å innføre en egen nasjonal løsning. Basert på Regjeringens uttalelser kan vi ikke forvente utvikling i arbeidet med digital skatt fra Norges side, før den endelige rapporten fra OECD er klar.
7. Hvordan vil digital skattlegging gjennomføres?
Det skorter ikke på forslag til hvordan skattlegging av den digitale økonomien bør gjennomføres. Skattlegging av brutto inntekter eller overskudd fra visse typer digital virksomhet går igjen som forslag. Flere har også tatt til ordet for en form for omsetningsavgift eller forhøyet merverdiavgift på digitale tjenester for de selskapene som ikke har fysisk tilstedeværelse i et land.
På nåværende tidspunkt er målsetningen med arbeidet i regi av OECD/G20 å forsøke å utvikle en helhetlig løsning, ved å revidere dagens internasjonale regler slik at de blir tilpasset dagens globale og digitale økonomi.
8. Hvilke selskaper skal betale digital skatt?
Forslagene om skattlegging av selskaper med digitale forretningsmodeller som blir diskutert omfatter først og fremst multinasjonale selskaper. En skattlegging av den digitale økonomien vil imidlertid favne bredere enn skatteplikt for teknologigigantene Google, Facebook, Amazon og Apple. I utgangspunktet vil alle selskap som leverer digitale tjenester kunne bli ilagt digital skatt. Det inkluderer også selskaper som kun har digitalisert deler av sin virksomhet.
Som vi så fastsatte EU i sitt forslag høye terskelbeløp i årlig omsetning som vilkår for å ilegge skatt på digitale tjenester. Selv om EUs forslag ble nedstemt, kan det tenkes at en slik løsning blir valgt, for å unnta bl.a. oppstartsselskaper fra store skattebyrder.
9. Når vil digital skatt bli innført?
I 2020 vil vi få vite om det internasjonale samfunnet har klart å bli enige om en omforent løsning på beskatning av den digitale økonomien, når samarbeidsorganet «Inclusive Framework on BEPS» legger frem sin endelige rapport.
Hvis arbeidet i OECD resulterer i at OECD gir nye retningslinjer, vil nye retningslinjer fra OECD kunne få umiddelbar virkning i norsk rett.
10. Helt til slutt - Bør det innføres digital skatt?
De fleste vil være enige i at skattlegging av selskaper skal være rettferdig og uavhengig av forretningsmodell, og at konkurransevilkårene bør være de samme for multinasjonale og nasjonale selskaper som tilbyr digitale tjenester i samme marked. Mange vil også være enige i at tiden er moden for å tilpasse de internasjonale skattereglene til dagens globale og digitaliserte økonomi.