Denne nettsiden bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en mer personlig og responsiv brukervennlighet. Ved å bruke denne siden godkjenner du vår bruk av informasjonskapsler. Vennligst les vår PERSONVERNERKLÆRING for mer informasjon om informasjonslapslene vi bruker og hvordan slette eller blokke dem.
  • Innleid arbeidskraft
Blogg:

Hvor langt strekker likebehandlingen seg ved innleie av arbeidskraft?

13. juni 2018

Mari Kimsås-Otterbech , Advokat, BDO Advokater |

Høyesterett avsa 4. juni 2018 dom i saken som gjaldt hvorvidt en vikar fra Manpower AS har krav på samme godtgjørelse for reisetid som de fast ansatte hos innleieren. Høyesterett kom til at den utleide i medhold av likebehandlingsbestemmelsen i tjenestemannsloven § 3B hadde krav på reisetidsgodtgjørelse de dager han møtte på jobb i Larvik i stedet for Tønsberg.

Hva saken gjelder

Saken gjelder person som i februar 2012 ble ansatt i Manpower AS, og som i perioden mars 2012 til oktober 2014 ble leid ut til Statens vegvesen. Hans faste arbeidssted var etter kontrakten Tønsberg trafikkstasjon, men han skulle enkelte dager (i likhet med de andre ansatte i Statens vegvesen) arbeide i Larvik.

Nye lovbestemmelser om likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår for utleide fra bemanningsforetak trådte i kraft midt i perioden han var utleid til Statens veivesen. I medhold av den nye bestemmelsen fikk arbeidstakeren oppjustert sin timelønn til det han ville ha fått dersom han var ansatt i Statens vegvesen, men han fikk ikke den samme reisetidsgodtgjørelsen som de fast ansatte i Statens vegvesen.

Høyesterett måtte ta stilling til om reisetidsgodtgjørelsen var en ytelse som falt inn under bestemmelsen i tjenestemannsloven § 3B.

Formålet sentralt i Høyesteretts vurdering

Høyesterett finner ingen veiledning i lovens ordlyd, men uttaler at ordlyden ikke er til hinder for at reisetidsgodtgjørelsen kan innfortolkes. Vikarbyrådirektivet gir etter Høyesteretts oppfatning heller ingen klarhet i det nærmere innholdet av «lønn». Det som synes å ha vært avgjørende for Høyesterett er uttalelser i forarbeidene knyttet til endringer i blant annet arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Det vises til at de eksemplene som gjennomgås i forarbeidene, sammenholdt med tilføyelsen av uttrykket «utgiftsdekning», viser at regelen er ment å omfatte mer enn rent vederlag for arbeid.

Formålet som er reell likebehandling av vikarer og faste ansatte, ser etter Høyesteretts vurdering ut til å ha vært styrende for avgrensningen og at departementet derfor ønsket et vidt anvendelsesområde. Videre uttaler Høyesterett at dersom «reisetidsgodtgjørelse» hadde vært eksplisitt løftet frem for lovgiver, så er det nærliggende at reisetidsgodtgjørelse slik som denne saken omhandler ville vært omfattet.

Etter Høyesteretts vurdering er realiteten at når Manpower nektet den utleide reisetidsgodtgjørelsen som de faste ansatte i innleiebedriften mottok når de måtte møte opp i Larvik, fikk han mindre utbetalt fra sin arbeidsgiver enn han ville fått dersom han var ansatt i vegvesenet. Dette til tross for at han utførte samme arbeid, og hadde samme forpliktelse til å reise. Han ble også nektet muligheten som de ansatte i vegvesenet hadde til å avspasere reisetiden til Larvik istedenfor å få utbetalt reisetidsgodtgjørelsen. Sammenliknet med kollegene som utførte samme arbeid, fikk han altså lengre arbeidstid enn de som avspaserte, eller mindre betalt enn de som fikk reisetiden godtgjort i penger.   

Dommens betydning

Tjenestemannsloven er nå opphevet og erstattet av statsansatteloven. Bestemmelsen i tjenestemannsloven § 3B, som denne saken gjelder, er imidlertid videreført i den nye statsansatteloven § 11 (6), som viser til arbeidsmiljølovens tilsvarende bestemmelse i § 14‑12a.  

Høyesteretts-dommen er derfor relevant for vurderinger av likebehandlingsbestemmelsen i både arbeidsmiljøloven og den nye statsansatteloven.