Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å gi deg en mer personlig brukeropplevelse. Ved å bruke dette nettstedet godtar du vår bruk av informasjonskapsler. Vennligst les vår PERSONVERNERKLÆRING for mer informasjon om informasjonskapslene vi bruker og hvordan du kan slette eller blokkere dem.
  • Kommunenes regnskapssystem – Utviklingstrekk og trender
Blogg:

Kommunenes regnskapssystem – Utviklingstrekk og trender

02. oktober 2016

Det viktigste regnskapsprinsippet i kommuneregnskapet er anordningsprinsippet. Det innebærer at alle kjente utgifter og inntekter skal bokføres i en periode, uavhengig av når betalingstidspunktet er. Regnskapsprinsippet er et modifisert kostnadsregnskap, dvs. ikke fullt ut periodisering slik som etter god regnskapsskikk, men er likevel ”langt unna” et kontantprinsipp, slik som staten bruker. 

 

Kommunenes regnskapssystem har vært i sterk og kontinuerlig utvikling de siste årene med bl.a. utvikling av grunnleggende regnskapsprinsipper og regnskapsstandarder. Kommunesektoren selv mener den er best tjent med eget regnskapssystem, selv om det har vært diskutert andre regnskapssystemer.

 

Hva særpreger kommuneregnskapet?

Det er vanlig å benevne kommuneregnskapet som et finansielt system. Arbeidskapitalprinsippet, som er ett av de grunnleggende prinsippene, bestemmer at all anskaffelse og anvendelse av midler (betalbare strømmer) skal framgå av regnskapet. Slike disposisjoner skal også budsjetteres, dvs. at man har hjemmel gjennom vedtak til å gjøre dem. Eksempelvis trengs egen bevilgning for å bygge en skole, og det føres eget regnskap for slike investeringer. 

Noen særegenheter i kommuneregnskapet er altså allerede nevnt. En opplisting kan være: 


‐    Det er seks grunnleggende regnskapsprinsipper, hvorav arbeidskapitalprinsippet og anordningsprinsippet er de viktigste.
‐    En konsekvens av regnskapsprinsippene er at kommunene ikke periodiserer forbruk av varer; er det anskaffet, blir det utgiftsført i driften. 
‐    Det føres eget investeringsregnskap med egen finansiering og regnskapsavslutning. 
‐    Det bokføres avskrivninger, men uten resultateffekt (se nedenfor). 
‐    Det bokføres pensjonskostnader og pensjonsforpliktelser, riktignok etter noe særegne regler. 
‐    Kommunene kan i utgangspunktet bare ta opp lån til å finansiere sine egne investeringer. 

En gammel myte kan også avlives: Kommunene har en fullstendig balanse, der riktignok noen poster er en konsekvens av regnskapssystemet og reglene.  Men kommunene følger bokføringslovens regler om spesifikasjoner, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsmateriale. 

 

Avskrivninger og avdrag på lån

Kommunene behandler avskrivninger i utgangspunktet som i selskapsregnskapene; de belastes driften og reduserer anleggsmidlenes verdi. Skal man vurdere en skolebygnings driftsutgifter inngår avskrivningene. Dette av hensyn til offentlig statistikk (KOSTRA) hvor man skal kunne sammenligne tjenesteproduksjon kommuner imellom, der ulike driftsløsninger skal gi mest mulig sammenlignbarhet. Alternativene mellom eie og leie og driftskostnader skal derfor komme til uttrykk, og ”alle” kostnader må framkomme i eie-alternativet. Avskrivninger inngår i resultatbegrepet ”brutto driftsresultat”. 

Det er nevnt at kommunene ikke periodiserer forbruk gjennom kostnader, og avskrivninger er en slik periodisering. Derfor blir denne kostnaden utlignet i den endelige regnskapsoppstillingen i driftsregnskapet. Der blir avskrivninger erstattet av den finansielle posten avdrag på lån. Det er altså den lånefinansierte andelen av investeringer som danner grunnlag for belastning av netto driftsresultat gjennom årets avdrag, ikke investeringen og årets avskrivninger som sådan. 

 

Balansekrav

Hvordan skal man sikre en sunn kommuneøkonomi når en kommune ikke kan gå konkurs, og visse poster kan påvirkes gjennom skjønn og avtaler? Eksempelvis hvor store avdrag skal betales og belastes driften? Det er jo alltid en politisk dragkamp om bevilgningene. Økonomisk balanse er et krav etter kommuneloven. Det er ikke anledning til å budsjettere med underskudd, og inkludert i driftsbalansen skal alle driftsutgifter, avdrag på lån og såkalte nødvendige avsetninger være. Normativt ønskes det et netto driftsresultat på 1,75% av driftsinntektene. Avdragene skal i prinsippet ha en løpetid som samsvarer med levetid på driftsmidler som lånene finansierer. Altså er det flere krav til driftsmessig balanse som gjør at politikerne ikke kan bevilge til gode formål uten å se hen til helheten.  

 

Diskusjon om regnskapssystemene

Det er en pågående diskusjon om utviklingen av regnskapssystemene, både det statlige og kommunale. Internasjonalt er det en trend å gå inn for bruk av regnskapsprinsipper for ”public sector” som bygger på full periodisering. Hittil har både stat og kommunene gått imot, selv om det har vært forsøksordninger innen statlige virksomheter. 

Et regnskap må være et verktøy som er hensiktsmessig for formålet med virksomheten; det skal gi brukerne nyttig økonomisk informasjon som grunnlag for beslutninger. En kjent floskel er at i offentlig virksomhet er tjenestene målet og pengene midlet, mens i privat virksomhet er det motsatt. Et regnskapssystem bør kanskje speile disse ulike formålene? (Se også egen artikkel om periodisering i dette heftet.) 

I utgangspunktet er det ikke vanskelig å slutte seg til dette. Å holde regnskapssystemer i hevd har imidlertid sin ”pris”: Regulatorisk arbeid hos myndigheter og hos standardsettende organ, rådgivning i fagmiljøene, egne fag ved utdanningsinstitusjonene, og ikke minst brukerne; alle i kommuner og fylkeskommuner som skal utarbeide, beslutte og forstå regnskapene. Jeg er redd samfunnskostnaden ved å opprettholde flere regnskapsregimer blir høy. Vi har altså i dag tre regnskapssystemer som skal holdes i hevd: Privat, statlig og kommunalt. Hva kunne effektivitetsgevinsten vært om vi bare hadde ett? Bygget på internasjonale regnskapsstandarder med offentlige tilpasninger (IAS/IPSAS). Dette er en refleksjon jeg gjorde for mange år siden, og fortsatt gjør, til tross for at jeg er mangeårig lærebokforfatter i kommunalt regnskap.