15. mai 2020
Birgit Skarstein har blitt et kjent navn for de fleste i fedrelandet. Utsatt for en stygg ulykke, etterfulgt av grusom uflaks og lenket til en rullestol. En skjebne som kunne fått hvem som helst til å droppe alle ambisjoner. Ikke så med Birgit. Grossist i edelt metall, både i skisporet og på vannet. Med verdier og meninger hun deler fritt, og et humør som smitter av så sterkt at det blir sittende selv etter at møtet er over. Vi har truffet henne sammen med Trine Øien fra BDO og hørt litt om livet, samhold og viktigheten av skybasert regnskap.
«Før jeg hoppet ned fra moloen i Malaysia jobbet jeg på barnehjem i Thailand. Det jeg så og opplevde der, gav meg et perspektiv som var verdifullt å ta med seg. Livet gir ingen garantier for noe som helst; det er ikke sånn at livet har brutt noe løfte om ting blir annerledes enn vi har tenkt . Ingen kan spå om framtiden. Med denne erkjennelsen i bunn har du ingen grunn til å bli bitter. Uansett.»
Birgit Skarstein ser gjennom vinduet utenfor kontorene til BDO i Trondheim. Hun er tolv år og et univers unna stedet og dagen hvor alt ble snudd på hodet.
«Jeg brukte ti måneder i diverse sykehussenger. Bakterier ingen norske leger hadde sett før møtte antibiotika legene ikke hadde prøvd før. Døden satt på sengekanten flere ganger. Men jeg kom meg gjennom det. Så fikk jeg epidural, og da gikk det galt. Da legene flakket med blikket og forlenget tiden bedøvelsen kunne virke for tredje gang, begynte jeg å innse at beina mine kanskje aldri ville virke igjen.»
Tenkepause.
Ingen grenser
«Jeg slet veldig med den nye rollen. Jeg har alltid vært stor og sterk, alltid den som bar en ekstra bag. Nå klarte jeg ikke engang bære min egen. Jeg ville ikke ta imot hjelp; valgte heller å skaffe meg en scooterdress og en vanntett bag å ha på ryggen. Slik slepte jeg meg fra hybelen på Kringsjå opp til T-banen mens jeg dro rullestolen etter meg. Det funka under middels, mye urinveisinfeksjon den vinteren. Til slutt var det en venninne som bad meg om å skjerpe meg, jeg var ingen god venn når jeg aldri hadde overskudd. Det satte meg på rett spor. Så kom "Ingen Grenser" på TV i 2011, og det var en real øyeåpner. Verdien av å ta imot hjelp, av å dele, og betydningen av at alle bidrar med det vi er flinkest til, hvordan dette er med på å styrke fellesskapet. Det var dette som fikk gruppen til toppen av Snøhetta, og jeg skjønte også betydningen av av det inkluderende felleskapet. Så da jeg fikk en offentlig stemme etter TV-programmet, bestemte jeg meg for å bruke den. Jeg har overhode ingen behov for spalteplass for min egen del. Men når jeg først får det, og kan bruke den smart, har den verdi.»
Birgit tar en lynkjapp piruett; hun er en dame med behov for å røre på seg.
«Etter VM i 2013 begynte sponsorene å dukke opp og kostnadene å eskalere,» fortsetter hun. «Det var ikke store beløpene i starten, men det ballet fort på seg. Etter noen år med lange kvelder med bilag og regnskap innså jeg at jeg burde følge mine egne råd. Og det var slik jeg kom bort i Trine og resten av BDO her i Trondheim. Et selskap basert på verdier som speiler mine egne, og dønn solide.»
De veksler et smil.
«Å følge en dame som Birgit er både gøyalt og verdifullt,» forteller Trine. «Hun holder seg sjelden i ro, alltid på farten over alt. Det viste seg fort at hun trengte et regnskapssystem som var like fleksibelt, kjapt og mobilt som hun er, og en skybasert løsning var det vi rådet henne til. Bilag fotograferes og sendes via mobiltelefon, lovtekster og andre ting hun lurer på sendes på mail. Vi kommuniserer stort sett digitalt, som gjør det ekstra hyggelig de gangene vi treffes ansikt til ansikt.»
Trenger ikke å ofre regnskapet en tanke
Birgit sniker seg til en titt på sportsklokka, det er ikke ofte hun setter hjulene i hjembyen og mange ønsker en liten bit av tiden hennes.
«Idretts-Norge er fremdeles i stor grad papirbasert,» avslutter hun. «Dette slipper jeg heldigvis å være en del av. Jeg har folk som jobber med meg, og takket være BDO og løsningene de hjelper meg med, trenger jeg ikke ofre regnskapet mange tanker. Jeg vet at det blir bra. Jeg kan heller konsentrere meg om å nyte godt av samholdet idretten gir meg, følelsen av et fellesskap, verdien av blant annet å få være en del av Rolandslaget, det mest inkluderende landslaget i Norge. Ingen andre landslag har olympiske og paralympiske utøvere sammen. Dette er ekstremt verdifullt. Min suksess er en konsekvens av budskapet jeg ønsker å fremme, et inkluderende, raust fellesskap hvor det ikke er dem og oss, men bare oss. Hvor fellesskapet blir sterkere fordi alle kan bidra med det de er best på. Hvor jeg kan konsentrere meg om idretten,» Trine smetter inn og får siste ordet: «Og jeg kan sørge for at regnskapet også står til gull.»
Trine Øien jobber ved vårt kontor i Trondheim.