Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å gi deg en mer personlig brukeropplevelse. Ved å bruke dette nettstedet godtar du vår bruk av informasjonskapsler. Vennligst les vår PERSONVERNERKLÆRING for mer informasjon om informasjonskapslene vi bruker og hvordan du kan slette eller blokkere dem.
  • Bærekraftsmålene som grunnlag for kommunal planlegging og politiske beslutninger
Blogg:

Bærekraftsmålene som grunnlag for kommunal planlegging og politiske beslutninger

05. desember 2019

Bærekraft er på agendaen i de fleste norske kommuner. Flere og flere politikere og kommunalt ansatte snakker om at de nå har på plass, eller i ferd med å implementere, FNs bærekraftsmål i sine styringssystemer. 

Denne utviklingen ser vi blant annet ved at det er etablert bærekraftsmål i kommuneplanens samfunnsdel. Det man imidlertid ikke alltid ser, er at bærekraftsmålene benyttes som retningsgivende i de politiske beslutningsprosessene. Først når dette skjer kan det hevdes at bærekraft har blitt realpolitikk i kommunene. Kommunene sier de vil dette, men ser nok samtidig at det er en krevende prosess å omgjøre den tradisjonelle politiske debatten i enhver sak, til en realpolitisk vurdering opp mot bærekraftsmålene. Særlig når bærekraftsmålene utfordrer den enkeltes politiske ideologi, kommer utfordringene til overflaten. 

 

«Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» 
-    Brundtlandkommisjonen, 1987

 

Det er mange år siden Brundtlandkommisjonen formulerte dette sterke budskap, og ga navn til bærekraftig utvikling. Nå er bærekraft i vinden som aldri før, for etter at alle FNs medlemsland vedtok de 17 bærekraftsmålene i 2015, har begrepet fått en ny oppblomstring.

Bærekraftsmålene er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Sammenlignet med sin forgjenger, tusenårsmålene, har bærekraftsmålene et økt fokus på at alle skal med og at alle skal bidra. Dette innebærer at også velutviklede land som Norge må gjøre endringer. Videre er et av målene, bærekraftsmål nr. 11, dedikert til bærekraftige byer og samfunn. Dette har bidratt til å løfte bærekraft opp på den kommunalpolitiske agendaen. 

Slik vi ser det, er det tre forutsetninger for å lykkes med dette viktige arbeidet.
 

 

FNs bærekraftsmål som grunnlag for areal og samfunnsplanlegging

I mai 2019 kom regjeringen med sine nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging for perioden 2019–2023. Regjeringen legger vekt på at vi har fire store utfordringer:

  • Å skape et bærekraftig velferdssamfunn
  • Å skape et økologisk bærekraftig samfunn gjennom blant annet en offensiv klimapolitikk og en forsvarlig ressursforvaltning
  • Å skape et sosialt bærekraftig samfunn
  • Å skape et trygt samfunn for alle

For å håndtere disse utfordringene må kommuner og fylkeskommuner tenke langsiktig og planlegge for fremtiden. Regjeringen har derfor bestemt at FNs 17 bærekraftsmål skal være det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer, også i Norge. Dette innebærer at bærekraftsmålene blir en del av grunnlaget for samfunns- og arealplanleggingen.

Kommuneplanens samfunnsdel er det overordnede strategidokumentet som legges til grunn for hele kommunens virksomhet. Prioritering av satsningsområder i samfunnsdelen skal sikre forankring og politisk forutsigbarhet i alle øvrige planprosesser. Det innebærer at de strategiske valg som vedtas i kommuneplanens samfunnsdel, legger grunnlaget for alle politiske og administrative veivalg de neste årene.

 

 

Å velge bærekraft er lett, etterlevelse i praksis er den virkelige jobben

De siste årene har vi sett stor velvilje blant politikere til å igangsette prosesser for å velge bærekraftsmål, som skal være retningsgivende i kommunens arbeid. Flere kommuner er også i gang med å implementere bærekraftsmålene i styrende dokumenter, og i lys av nasjonale forventninger til kommunal og fylkeskommunal samfunnsplanlegging, vil trolig flere sette i gang. Til tross for dette, ser vi i flere tilfeller et misforhold mellom politiske initiativer og realpolitiske handlinger.

Et eksempel er diskusjonen om ny motorvei fra Asker til Oslo. Asker er på mange måter en foregangskommune hva gjelder arbeid med bærekraft. Likevel mener enkelte at det er vanskelig å se hvordan politikerne har tatt hensyn til bærekraftsmålene i akkurat dette tilfellet. Hvordan vil for eksempel livskvaliteten til den eldre befolkningen påvirkes av å leve med utbygning på alle kanter? Vil unge mennesker, som stadig sjeldnere velger å ta sertifikat - og som er meget miljøbevisste, se dette som et steg i riktig retning? Finnes det andre måter å løse morgenrushet på?

Det kan godt hende det er bærekraftig og relevant politikk å bygge ny motorvei fra Asker til Oslo, men det er alltid mer behov for informasjon om at politikerne faktisk har gjort en realitetssjekk mot bærekraftsmålene. Vi tror dagens unge generasjoner vil kreve mer av politikerne fremover, enn at saker fremmes og vedtak fattes kun basert på politisk overbevisning. I fremtiden bør slike vedtak også begrunnes i bærekraftsmålene. Først da vil bærekraft kunne bli realpolitikk.

Dette er ikke unikt for Asker. Lignende diskusjoner finner sted i de fleste norske byer, og innbyggerne i de kommunene hvor politikerne har tatt et aktivt standpunkt knyttet til bærekraftsmålene, bør alltid være oppmerksomme på hvordan bærekraftsarbeidet omsettes i praksis, når det kommer til politiske beslutninger.

Politikerne på sin side må erkjenne at det å velge hvilke bærekraftsmål kommunen skal stå for, er den enkle delen av bærekraftsarbeidet. Det er når man skal «walk the talk», at den virkelige jobben begynner. Det må være tydelig for innbyggerne og de ansatte hva det betyr at kommunen har forpliktet seg til å gjøre en særskilt innsats for utvalgte bærekraftsmål.

 

 

Bærekraftsmålene må også legges til grunn for politisk handling

I en ideell verden bidrar bærekraftsmålene til å forene politikere om felles beslutninger. I den perfekte verden, tester politikere alle beslutninger mot bærekraftsmålene før de besluttes. Det er grunn til å utfordre politikere om å sette bærekraftsmålene på den realpolitiske agendaen i alle saker, ikke bare «når det passer seg» i den politiske debatten. Dette vil innebære at politikerne ofte vil bli stilt overfor dilemmaer, som til og med kan utfordre deres egen politiske overbevisning. Politikerne, og samfunnet for øvrig, må erkjenne at denne type dilemmaer må håndteres om verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030. Bærekraftsmålene bør derfor løftes inn i den politiske diskusjonen allerede fra start, i enhver sak. 

Bærekraftsmålene gir også en god mulighet til å utvikle en felles kommunikasjonsplattform knyttet til samfunnets store utfordringer, og de kan fungere som felles overordnede mål for kommunens arbeid - som tross alt er større enn det enkelte parti og politiske ståsted.