• Bestemor viktigere enn velferdsprofitører
Blogg:

Bestemor viktigere enn velferdsprofitører

03. desember 2018

Dessverre er debatten om eldreomsorg i Norge, og i flere av de andre landene vi har undersøkt, blitt avsporet av jakten på såkalte velferdsprofitører og spørsmålet om det offentlige bør bruke private aktører eller ikke. Hva slags tjeneste de eldre får levert er et tema som har druknet i politisk krangling.

En entydig konklusjon i en ny internasjonal rapport publisert av BDO er imidlertid at utfordringene i eldreomsorgen er de samme uansett hvem som leverer tjenestene. Det er altså ikke viktig om det er private, offentlige eller frivillige som yter tjenestene.

BDOs rapport, «New Perspectives on Elderly Care», viser at mange land mangler oversikt over hvilken kvalitet det er på tjenestene som leveres i eldreomsorgen, inkludert Norge. Av samtlige 10 land vi har undersøkt, inkludert USA, Tyskland og Storbritannia, er Norge blant de landene som bruker mest offentlige ressurser på omsorgstjenester per innbygger. 

Våre beregninger viser samtidig at utgiftene til kommunale pleie- og omsorgstjenester til eldre over 67 år i Norge vil øke fra 76 milliarder kroner i 2016 til 107 milliarder i 2030 og nesten dobles til 144 milliarder kroner i 2050. Men hvordan sikre at disse midlene brukes effektivt til å nå de målene våre folkevalgte har satt?

Det er nettopp det debatten burde ha handlet om, nemlig hvordan vi best mulig kan organisere eldreomsorgen slik at vi kan ivareta behovene til en stadig aldrende befolkning. 

Vår internasjonale rapport peker på behovet for en helt ny måte å tenke eldreomsorg på for å oppnå tilstrekkelig kvalitet. Noen bærebjelker i en slik ny tenkning kan være: 

  • Statlige budsjetter må fordeles annerledes. Det hjelper ikke å bruke penger på innovasjon innenfor dagens system, men legge til rette for utvikling av nye modeller.
  • Disse nye modellene må utvikles ved å sette mål og tildele midler til tiltak for økt eldrevelferd, som igjen påvirkes av levealder, friskhetsgrad og livsverdi/sosial velferd.
  • Nye modeller bør sette den eldres behov i sentrum, i motsetning til i dag hvor «systemet» er satt i sentrum for all utvikling. I dag skjer all utvikling innenfor rammen av et eldgammelt «satt» system. Målet med investeringene, som for eksempel i ny teknologi, nye finansieringsmodeller og den såkalte omsorgstrappa, er å lappe på feilene i systemet, ikke å etablere et system som fungerer.
  • Staten må være en pådriver, fordi det trengs riktig allokering av innovasjonsmidler som skaper handlingsrom for nytekning i kommunene.
  • Nye modeller må utvikles basert på samfunnsengasjement, i samarbeid mellom FoU,  kommuner og stat. Vi har ikke tro på at politikere i kommunene kan klare slike løft alene; til det er deres handlingsrom i dag alt for snevert, både lovmessig, organisatorisk og ikke minst finansielt.

Alle endringer som er gjennomført de siste tiårene er skjedd innenfor eksisterende modelltenkning. Vi tror det må skje en radikal nytekning for hvordan eldreomsorgen skal organiseres og finansieres, før vi får en eldreomsorg som vi alle ønsker oss. Og da må både offentlige og private aktører tas med i betraktningene. Det er på tide å prioritere bestemor heller enn å jakte på såkalte velferdsprofitører.