Er ny havnelov til hinder for grønn omstilling i havnene?

Havnene utgjør kritisk infrastruktur langs kysten i Norge. Den nye havne- og farvannsloven medfører økt kommunalt selvstyre og større fleksibilitet, men innebærer også økt ansvar for langsiktig og bærekraftig infrastrukturutvikling.

En ny lov vil bety inngripende endringer i havnesektoren, og allerede fra nyttår vil norske havner omfattes av den nye lovgivningen. Loven legger opp til flere vesentlige endringer i sektoren, blant annet knyttet til kapital, finansiering, avgifter og utbytte. For kommunene betyr lovendringen økt kommunalt selvstyre og større fleksibilitet, særlig knyttet til en mer liberal utbytteadgang fra havnene. Samtidig innebærer den nye loven økt kommunalt ansvar for langsiktig og bærekraftig infrastrukturutvikling i maritim sektor. Kommunene som havneeiere må ikke bli et hinder for grønn omstilling innenfor maritim transport og logistikk. 

Vil kommunale ambisjoner dekke nasjonale behov? 

En konsekvens av den nye loven vil være liberalisering av de kommunale havnenes kapital. I praksis vil dette innebære at det vil være enklere å ta utbytte fra havnene enn tidligere. De kommunale havnene har frem til nå hatt et system hvor kapitalen skal anvendes til havneformål. Ettersom kommunene eier mange av havnene langs kysten, betyr denne endringen at det legges opp til økt kommunalt selvstyre med havnenes kapital og videre utvikling av havnene. 
Stortingets vedtak legger nå opp til at det med ny lov skal gjøres en vurdering av avsetning av midler før utbytte kan tas, jmf. §32 i Stortingets vedtatte lov; «Det kan deles ut verdier fra den kommunale havnevirksomheten dersom det er avsatt tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold av havn, samt midler til investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering.»

Denne avgrensningen vil kunne skape uklarheter i havnene og kommunene knyttet til hva som er tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold, og ikke minst hva som er tilstrekkelige investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering. Slik vi ser det er det stort potensiale for ulike tolkninger av denne bestemmelsen. Tolkningen kan også i stor grad bli relatert til kommunens ambisjon for havnen, altså det lokale perspektivet. Mange har også påpekt at det er en mangelfull kobling mellom beslutningen som skal fattes lokalt og den nasjonale havneinfrastrukturen. 

Utbytteadgangen legger press på havnene

Sett fra havnenes ståsted vil økt utbytteadgang legge press på effektivisering, samtidig som det vil legge press på økt utbytte av kapitalen som havnene ikke har bruk for til videre drift, vedlikehold og investeringer med visse forbehold. 
Havnesektoren og maritim næring står samtidig ovenfor store utfordringer når det gjelder grønn omstilling, i hovedsak knyttet til grønnere drivstoff, energikilder og infrastruktur som legger til rette for dette. Havnene omtales ofte som fremtidens «energihub’er». Kort fortalt må skipene fylle drivstoff oftere, siden dagens konvensjonelle drivstoff er mer effektivt enn fremtidens grønnere drivstoff med mindre utslipp. Hva som vil være fremtidens beste løsning for grønne drivstoffløsninger, er det foreløpig usikkerhet om. Det betyr at havnene i større grad enn tidligere må legge til rette for mange ulike energityper i havnene. Investeringer i havnenes infrastruktur er kapitalintensivt, og dette kan kreve relativt store investeringer i fremtiden. 

Hvem tar regningen? 

Disse investeringene kan finansieres både med havnenes egen kapital, brukerfinansiering og statlig finansiering, eller kombinasjoner av disse. Havnene har ulik økonomisk situasjon, men enkelte havner har bygget opp en stor kapitalbeholdning over tid. Interessene om hvordan denne kapitalen skal anvendes er naturlig nok sprikende, eksempelvis næringsinteresser opp mot andre kommunale oppgaver som helse, skole osv. Dette er særlig aktuelt nå i forbindelse med at en ny lovhjemmel for anvendelse av denne kapitalen er på vei. 

Økt utbytte av kapital fra havnene vil kunne føre til en økt brukerfinansiering, altså fra skipene som anløper i havnene. Et viktig element her er sjøtransportens konkurransekraft sammenliknet med andre transportformer. Det er en risiko for at økt brukerfinansiering gir dyrere sjøtransport, noe som kan svekke sjøtransportens relative konkurransekraft ovenfor godstransport på vei og jernbane. Samtidig vet vi at det har vært et politisk vedtatt mål å overføre last fra vei til sjø og bane over mange år, blant annet på bakgrunn av at sjøtransport er en energieffektiv måte å transportere gods på. Denne målsetningen har imidlertid Riksrevisjonen påpekt at ikke er oppfylt. 

Økt statlig finansiering av grønn infrastruktur i havn vil på sin side kreve politisk vilje til å prioritere økte bevilgninger på statsbudsjettet i fremtiden, føringer for infrastrukturen i tilknytningen til havnene legges også gjennom Nasjonal Transportplan, og ikke minst den fortløpende oppfølgingen av disse: Hvordan kan havnene og kommunene bidra til en bærekraftig grønn omstilling? 

Behov for langtidsplaner

Havnene må i større grad enn før rettferdiggjøre behovet for kapital i havnen. De må også i større utstrekning enn tidligere legge langtidsplaner som gir havneeierne et godt beslutningsgrunnlag når utbyttepolitikk skal vedtas. De må også gjøre gode og grundige vurderinger om hvilke energikilder de skal satse på, og hva behovet er i markedet blant brukerne. 

Ansvaret for at havnene er i stand til å gjennomføre denne grønne omstillingen vil med den nye loven i større grad ligge på kommunene som havneeiere. Kommunenes utbyttepolitikk bør også hensynta behovet for fremtidig grønn omstilling og være i tråd med en bærekraftig utvikling. 

Blant FNs bærekraftsmål er det flere som er relevante i relasjon til havneutvikling. Helt overordnet handler det om primære behov for ren luft, rent vann og forbedring av livet under vann. Det handler også om tilgang på ren energi, og hvordan samfunnet utvikles, både med tanke på innovasjon og infrastruktur og bærekraftige byer og samfunn. Mange vil også være enige at vi alle har et ansvar for å bidra så langt som mulig med å stoppe klimaendringer. Sett i sammenheng med disse bærekraftsmålene vil grønn omstilling av havneinfrastruktur og tilgang på lav- og nullutslippsløsninger i form av drivstoff og energikilder i havnene, være høyst aktuelt. Med den nye loven må kommunene som eiere av havnene ta ansvar for en bærekraftig utvikling av havnene. Langsiktige bærekraftige investeringer i havneinfrastruktur må veies opp mot de mer kortsiktige behovene i de kommunale budsjettene.    

Spørsmål? Ta gjerne kontakt med oss. 

Mer om bærekraftig utvikling på bdo.no/bærekraft.