Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å gi deg en mer personlig brukeropplevelse. Ved å bruke dette nettstedet godtar du vår bruk av informasjonskapsler. Vennligst les vår PERSONVERNERKLÆRING for mer informasjon om informasjonskapslene vi bruker og hvordan du kan slette eller blokkere dem.
  • Er samspillet mellom kommune og stat innovasjonshemmende eller innovasjonsfremmende?
Blogg:

Er samspillet mellom kommune og stat innovasjonshemmende eller innovasjonsfremmende?

10. januar 2016

Det snakkes mye om tjenesteinnovasjon, og begrepet radikal tjenesteinnovasjon har blitt benyttet blant annet i Danmark for å sette fokus på at det i fremtiden må forventes større grad av nytekning for å møte økte forventninger fra befolkningen. Samtidig må utgiftsveksten dempes. Det er få eksempler de siste årene på hva vi vil kalle radikal tjenesteinnovasjon i offentlig sektor. Hvorfor er det slik? Vi vil ikke påberope oss å ha svaret, men vi ønsker å bidra til en debatt som bør ha som mål å finne noen gode løsninger.

 

Innovasjon mangler

Mange kommuner har både visjoner og ressurser som er egnet til å sette tjenesteinnovasjon på kartet. Mange kommuner har vært særlig dyktige til å utvikle nye tjenestemodeller ved å utnytte teknologi, og mange har verdier som oppfordrer ansatte og ledere til å være innovative. Mange har også de aller beste fagfolkene ansatt i egen organisasjon. Tjenesteutviklingen knyttet til f.eks. saksbehandling på nett har utviklet seg raskt og positivt de siste årene. Dette er bare ett eksempel, av mange, der kommunene har utviklet sine tjenester overfor innbyggere. Vi opplever at det er store forskjeller mellom kommunene. Det er særlig i dimensjonen stor/liten kommune vi ser at det er forskjeller med tanke på hvor langt man har kommet. I tillegg er det noen mindre kommuner som har fått til samarbeid med større kommuner for å etablere og drive utviklingsarbeidet. Vår påstand er likevel at tjenesteinovasjonen er kommet for kort, går for sakte og er for lite radikal.

Vi vil eksemplifisere utfordringene gjennom eldreomsorgen. Vår påstand er at det er et grunnleggende behov for å drøfte hele eldreomsorgen i Norge. Hvilke innovative aktiviteter ser vi innenfor dette fagfeltet i dag? Jo, også her tyr man til bruk av teknologi, såkalt velferdsteknologi. Men er dette radikal tjenesteutvikling, eller mer et forsøk på å effektivisere innenfor dagens tjenestemodell? Endringer i brukergruppene, funksjonsnivået til de eldre, oppgavefordelingen mellom kommune/stat, levelengde, inntektsnivå, forventninger til velferd osv. er betydelig endret. Modellen for eldreomsorgen, med hjemmetjenester, aldershjem og sykehjem, ble etablert for en viss sammensetning av og nivå på brukerne, uten at den grunnleggende strukturelle løsningen er vesentlig endret på mange tiår.
 
Vi vil påstå at det er tjenestene som representerer kollektive goder, er de som har utviklet seg raskest og mest de siste årene, da særlig ved bruk av teknologi. Hva med de individuelle og rettighetsbaserte tjenestene? Særlig innenfor helse og omsorg, sosial, oppvekst og utdanning. Hva er det som gjør at det ikke skjer endringer i samme tempo, og ikke minst endringer som kan sies å innebære en radikal innovasjon, innenfor disse tjenestene?

Det er langt på vei blitt et kjennetegn ved dagens eldreomsorg i mange kommuner at ingen av oss som i dag er fremtidig brukere av denne tjenesten, gleder oss til å møte disse tjenestene. Det finnes unntak; det er flere kommuner med fornøyde brukere og pårørende og stolte medarbeidere, men dessverre er det vår påstand at dette er mer unntakene enn regelen. Dette til tross for at de som bestemmer selv, er i samme livsløp som oss andre. Sett i stort er det ubegripelig at vår generasjon er med på å sementere en tjenestemodell slik vi selv ikke ønsker å møte den. Det savnes en koordinert innovasjonskraft mellom innovasjonsmiljøer, brukere, pårørende, dagens unge mv. med hensyn til hvilke tjenestemodeller vi skal utvikle for fremtiden.

Mange kommuner har satset på eldreomsorgen. Like fullt velger man å definere tjenestene i en omsorgstrapp med fokus på hva som er effektivt og tilstrekkelig, sett fra kommunens ståsted. Større fokus på heldøgns bemannede omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester er en utvikling som samfunnet generelt vil mene er til det bedre, på bekostning av institusjonsbasert omsorg i store sykehjem. Slik sett skjer det en utvikling i riktig retning. Organiseringen av tjenestetilbudet endres, innpakningen endres og opplevd kvalitet forbedres, men modellen er likevel den samme; det er noen brukere, noen pleiemedhjelpere og noe helsepersonell som samspiller etter gamle mønstre. Selve tjenestemodellen fortsetter som før.  Hva er det som hindrer at man tenker helt nytt, og hva skal til for at innovasjonstakten kan skyte fart?


Historien om hjelpepleieren som ble svakt dement

Et lite eksempel er den tidligere hjelpepleieren som på sine eldre dager ble svakt dement, og hvor utviklingen av sykdommen var langsom. Etter noen år med hjemmebaserte tjenester, fikk hun plass på dagsenter. Etter første dag på dagsenteret kom hun hjem og viste stor glede over at hun hadde begynt å jobbe igjen. Hun «aksepterte» raskt at hun ikke fikk penger, men at de hadde behov for hennes hjelp. Neste morgen, og i flere år fremover, stod hun opp om morgenen, pyntet seg og stilte på sin nye jobb. Hun var ikke der, ifølge henne selv, bare for å passe på de andre brukerne, men også som en avlastning og en som kunne gi råd som erfaren til de andre pleierne. Så lenge de kunne bruke henne, var hun villig til å møte opp slik hver dag. Alt dette ble utviklet som en historie av hennes selv.

Alle; pårørende og personellet på dagsenteret, inkludert sjåføren som hentet om morgenen og kjørte hjem på ettermiddagen, var med på hennes oppfatning av virkeligheten. Dette gjorde hennes hverdag meningsfull og aktiv, noen som antakelig forlenget livskvalitet både fysisk og mentalt med flere år. Før, da hun var «for frisk» til å tilbys plass på dagsenter, ble hun pasifisert hjemme i egen leilighet og hadde en meget dårlig utvikling. Det skal også legges til historien at hun egentlig ikke fikk plass på dagsenter, men at det kun var korttidsopphold. Ledelsen på dagsenteret så den positive utviklingen og lot henne likevel være der. De sikret henting og bringing gjennom en egen vaktmesterressurs. Kommunen selv hadde ikke midler til slikt. Løsningen hennes ble med andre ord realisert som følge av at ansatte trosset sin egen kommune, og så muligheter fremfor utfordringer. Men det er samtidig for oss ikke åpenbart at de samme ansatte vil nå frem med sin modelltenkning dersom de hadde spurt kommunens sentrale administrasjon og tildelingsenhet om ressurser til dette.
 
Eksemplet er enkelt og helt sikkert ikke ukjent blant pleiepersonell. Det er ment å illustrere vår påstand om at innovasjon i dag ikke er satt i system, men tvert imot drevet av enkeltpersoner til tross for systemet. Hvorfor blir ikke denne typen innovasjon satt i system?
 
Eksemplet over kunne vært satt i system for alle eldre – alle eldre har i et langt arbeidsliv opparbeidet kunnskap og egenskaper som gjør at de kunne bidratt i et avgrenset samfunn til stor glede for hverandre og andre. I dag er dette forbeholdt «friske» eldre, og ikke de sykeste. Friske eldre, som kan aktiviseres gjennom arbeid, får tilbud om dette på frivillighetssentraler og liknende, mens tyngre pleietrengende er utenfor radaren for denne typen aktivisering. Det finnes også mange andre gode eksempler på tjenesteutvikling. Felles for de fleste er at utviklingen sjelden er satt i system. Andre eksempler på annerledestenkning er å tilby nybygg der man kan kjøpe seg inn og utvikle sin egen omsorgsmodell med eget driftsstyre bestående av ansatte, brukere og pårørende. Hvorfor skjer ikke dette oftere?

 

Hvem har ansvaret?

Tjenesteinnovasjon er krevende. Der ledere og ansatte ser muligheten, må politikere evne å ta fatt i disse. Det politiske kravet om innovasjon, hvor er det? Hvor mange kommuner har tatt en åpen politisk debatt på hvilket nivå sykehjemmene i kommunen skal levere tjenester? Hadde politikerne villet ta denne debatten, vil vi tro at man fort ville konkludert med at dagens sykehjemsplasser er grovt underfinansierte i forhold til de forventningene mange har. Mange kommuner har budsjetter på over ¼ milliard kroner, men har liten vilje til å prioritere å avsette midler til innovasjon. Innovasjon er en politisk utfordring.

Ledere og ansatte har ikke ressurser til å koordinere på vegne av mange, og må i stedet velge å fokusere på å gjøre det beste ut av hverdagen til beste for sine brukere, her og nå. Noen kommuner er flinke til å prøve ut nye tjenester –  etablere prosjekter og frikjøpe ansatte – men den tradisjonelle tjenestestrukturen lever likevel videre; sykehjem med stadig strammere bemanning, hjemmesykepleie med stadig mindre tid til brukeren, dagsenter der man er heldig hvis man får en luftetur og trim i ny og ne. I enkelte kommuner er sykehjemmet til og med plassert i en annen kommune, i et interkommunalt samarbeid, for å kunne drive med lavest mulige kostnader – langt fra der de pårørende bor.

Når få ønsker en tjeneste slik den er utformet i dag, bør det reises en debatt om kommunene alene evner å drive tjenesteinnovasjonsprosesser på nasjonalt nivå? Det står ikke på de som jobber i tjenesten, men det står på dem som bevilger penger og utformer regelverk; penger og regelverk som trengs for å imøtekomme det økende behovet for eldreomsorg i framtiden. Bør departementene også gis en rolle?

Fortsetter dagens tjenestestruktur viser prognoser 25 år frem i tid at det vil være over 30 % færre arbeidstakere per eldre enn det er i dag. Så kan man jo stille et retorisk spørsmål om hvordan man tenker at dette skal løses – ved å la de eldre være enda mer hjemme og overlate omsorgsarbeidet til teknologien – «Hei, dette er iPaden til fru Hansen, har du det bra i dag, og har du husket å ta pillene dine i dag?», eller ved å bygge omsorgsmodeller som du og jeg og dagens øvrige middelaldrende helst vil se oss selv som en del av i fremtiden?
 
Man kan med andre ord fortsette i dagens spor og i verste fall få en langt mer ressurskrevende versjon av dagens eldreomsorg, eller enda verre; en kollaps og et tjenestetilbud som ikke klarer å møte de grunnleggende tjenestene innbyggerne har behov for. Det er ikke tvil om at tjenesteinnovasjon på flere plan må til for å møte denne utfordringen, og at hele tjenestestrukturen må opp til debatt. Men for å få til dette må hele byråkratiet opp til debatt. Hvor er våre reformvillige stortingspolitikere når fremtidens tjenester skal utvikles. Reformene, som f.eks. NAV og Helsereformen, gjennomføres med god gjennomføringsevne, men har i all hovedsak vært strukturreformer. Det samme kan sies om kommunereformen, men omfanget på endring av strukturendringen er usikker. 

 

Hvor skapes de fremtidige tjenestereformene; de reformene som gjør at innholdet i de individuelle tjenestene endres? 

Hvilken rolle skal kommunene ha, og hvilken rolle skal staten ha? Vi har ikke alle svarene, men en stat som samler de gode ideene og legger til rette for iverksettelse, vil etter vår vurdering være et riktig steg i riktig retning; et utviklingsdepartement; et «fremtidens departement»; et «Centre of Excellence» direktorat? Målet må være å sikre tilstrekkelig fokus på innovasjon, forskningskraft, kompetanse, faglig status hos de ansatte i en slik funksjon og ikke minst gjennomføringsevne, slik at det disse gjør og utarbeider blir ansett som den «riktige» utviklingen av tjenestene. Bak et slikt kompetansesenter må det også stilles politiske krav til at det som utvikles blir implementert. Hvis noe slikt finnes i dag, har denne enheten i hvert fall ikke tilstrekkelig status til å få til gjennomgripende endringer i kommunene. Dialogmøter, støtte til forskning og utvikling, definerte satsninger på særlig utsatte grupper mv. er vel og bra, men det ender stort sett med virkemidler inn i etablerte tjenestemodeller.

Vi savner det visjonære og det tverrpolitiske, entusiastiske, i kombinasjon med gjennomføringskraft. Innenfor dagens system er det trolig for enkelt å bare ikke gjøre noe; vente til endringsforslag går over, eller «la oss forsøke», men uten at det avsettes ressurser til å lykkes fullt ut. Her kan fylkesmannen også få en sentral rolle – for oppfølging av at innovasjon implementeres, dersom denne blir obligatorisk? I dagen forvaltningsmodell er det heller ingen sanksjoner ovenfor de kommunene som velger å ikke gjøre noe. Uten at dette endres vil vi anta at det vil bli et enda større skille mellom kommunene i forhold til de tjenestene som leveres, og særlig mellom små og store kommuner. Dette ser vi allerede i dag. De kommunene som har tatt i bruk elektroniske tjenester, og de som ikke har det, de som har tatt i bruk velferdsteknologi, og de som ikke har det osv. Er dette en ønsket utvikling, eller er det flere som ønsker det samme som oss?