Høyesterettsdom: Grensen mellom påkostning og vedlikehold

Den 20. oktober 2020 avsa Høyesterett en enstemmig dom i en sak om grensen mellom direkte fradragsføring og aktivering. Under følger Høyesteretts vurdering og betydningen av dommen.

I avgjørelsen fastslår Høyesterett at tekniske og fysiske forhold vil være avgjørende i vurderingen av om kostnaden skal aktiveres eller fradragsføres. Utbedringskostnader ble ansett som en påkostning som måtte aktiveres. 
Saken omhandlet hvorvidt kostnader til forsterking av en større fyllingsdam på bakgrunn av offentligrettslige krav måtte anses som vedlikehold som gav rett til direkte fradragsføring. Alternativet var at kostnadene måtte aktiveres og gjøres til gjenstand for avskrivninger. 

 

Utbedringer som følge av myndighetskrav

Nye forskriftskrav medførte at Svartevassdammen måtte forsterkes. 

Arbeidene medførte at dammen ble utbygd og forsterket i henhold til forskriftens krav. Demningen ble 19 meter bredere i bunnen, og damkronen forhøyet og dels økt i bredde.  Arbeidene medførte totalt innfylling av ca. 430 000 kubikkmeter tilleggsmasse og kostnadene beløp seg til 44 773 944 kroner. 

Lyse Produksjon AS (saksøker) anførte at utgiftene i sin helhet var direkte fradragsberettigede som vedlikeholdsutgifter.  

 

Vedlikeholdskostnader – opprettholder objektet i samme stand 

To vilkår må være oppfylt for å oppnå fradrag: For det første må kostnaden være pådratt. For det andre må kostnaden ha tilknytning til inntekten eller inntektsgivende aktivitet.

Førstvoterende presiserte at vedlikeholdskostnader er kostnader som er nødvendige for å holde objektet i samme stand som da det var nytt, eventuelt for å bringe det tilbake til samme stand. At kostnaden må være nødvendig innebærer at det må foreligge et vedlikeholdsbehov. Oppgraderinger utover dette er i utgangspunktet å anse som en aktiveringspliktig påkostning. 

 

Fysisk-tekniske forhold tillegges størst betydning

Videre pekte retten på sentrale vurderingskriterier for grensedragningen mellom vedlikehold og påkostninger. For det første er det av betydning hvorvidt eiendelen er endret sammenlignet med opprinnelig stand (fysisk-tekniske). For det andre er det relevant om eiendelens funksjon er endret (funksjonelle forhold), og for det tredje om tiltakene har hatt innvirkning på inntektsmulighetene i fremtiden (økonomiske forhold). 

Høyesterett fremhevet at arbeidene medførte at dammen ble forsterket, og at et høyere sikkerhetsnivå måtte anses som en form for funksjonsforbedring. De fysiske endringene av dammen medførte at den var i bedre stand til å motstå påkjenninger enn tidligere. 

Dette var en endring av de fysisk-tekniske forholdene ved dammen, noe som etter rettens syn måtte tillegges «størst vekt».

 

Endring av funksjon og fremtidig økonomisk inntjening tillegges mindre betydning

I mange tilfeller vil det kunne være vanskelig å fastslå hva som er en endret funksjon. Spesielt gjelder dette i tilfeller der tiltak gjør eiendelen i bedre stand til å utføre de samme oppgaver som tidligere. Høyesterett er derfor av den oppfatning at funksjonalitet ikke er et avgjørende kriterium i vurderingen. Til tross for at den økonomiske verdien av tiltakene var begrenset, gikk endringene på dammen ut over det som er «nødvendig for å holde objektet… i samme stand som da det var nytt, eventuelt bringe det tilbake i opprinnelig stand». 

Arbeidene var derfor etter Høyesteretts mening «mer nærliggende å se som et tiltak med sikte på fremtidig verdiskapning, og dermed som en påkostning, enn som vedlikehold, altså et tiltak som først og fremst har sammenheng med tidligere verdiskapning».

 

Betydning av standardheving

Det vil kunne ha betydning hvorvidt arbeidene som er utført har gitt eiendelen en høyere standard enn tidligere. Endring i relativ standard er i en viss utstrekning blitt godtatt som vedlikehold så lenge standarden ikke overstiger den samme relative standard – høy, middels eller lav – som eiendelen hadde som ny. Et eksempel er endringer som følge av at moderne byggemetoder har erstattet eldre metoder. Forutsetningen er imidlertid at det foreligger et vedlikeholdsbehov som ikke kun er et utslag av en generell standardheving. 

I denne saken hadde demningen før forsterkningene ble gjennomført høy standard. Utbedringsarbeidene medførte således ingen relativ standardheving. Dette i seg selv medførte ikke at endringene automatisk ble ansett som vedlikehold. 
Når det gjelder dataprogrammer har skattemyndighetene i praksis hatt en noe merliberal forståelse av hva som kan anses som vedlikeholdskostnader. Oppdatering av dataprogrammer i takt med den teknologiske utviklingen, som endringer i brukergrensesnitt og kapasitet ut fra tidsmessige krav til brukervennlighet og kompatibilitet, har blitt regnet som vedlikehold. Saksøker ble ikke hørt med at tilsvarende betraktninger kunne brukes på andre typer driftsmidler enn dataprogrammer. 

 

Dommens betydning

Dommen fra Høyesterett presiserer grensedragningen mellom vedlikehold og påkostninger. Høyesterett ser ikke grunnlag for å fravike gjeldende rett som følge av at kostnaden er pådratt som konsekvens av offentligrettslig krav. Den for så vidt vide adgangen til direkte fradragsrett for kostnader pådratt for oppgradering av dataprogrammer får ikke betydning for andre typer driftsmidler. 

Avgjørelsen kan i sin helhet leses her.

Lyst å holde deg oppdatert via vårt nyhetsbrev? Meld deg på her.