Oslo tingrett har slått fast at kravet til personalbase ikke er et absolutt vilkår for kommuners rett til merverdiavgiftskompensasjon for helse- og omsorgsboliger. Dommen kan få betydning for kommuner som har fått avslag eller etterberegning basert på Skattedirektoratets praksis siden 2013.
Etter kompensasjonsforskriften § 7 ytes kompensasjon for anskaffelser til boliger «særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål». Skattedirektoratet hadde siden 2013 lagt til grunn at dette kravet kun er oppfylt ved fysiske tilpasninger i boligen eller særlig nærhet til en tilknyttet personalbase, noe som innebar en innskrenking av rekkevidden av «særskilt tilrettelagt». Oslo kommune mente dette var feil, og tok saken til tingretten.
Rettens tolkning av kravet om «særskilt tilrettelagt»
Tingretten ga Oslo kommune medhold. Sentralt i rettens begrunnelse var Finansdepartementets tolkningsuttalelse fra mars 2004. Denne tolkningsuttalelsen ble avgitt bare to måneder etter at forskriften trådte i kraft, og har dermed en funksjon som ligger nær opp til forarbeider.
I uttalelsen fremgår det at den særskilte tilretteleggingen kan bestå i «andre forhold, eksempelvis gjennom tilknyttet vakttjeneste» og at det avgjørende er om «det foreligger særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særskilt egnet som helse- eller sosialbolig».
Retten understreket også at et strengt krav til personalbase forståelse ikke lar seg utlede av loven, forskriften, forarbeidene eller Finansdepartementets tolkningsuttalelse. Videre understreker retten at et slikt eksplisitt krav tvert imot er lovfestet i den beslektede bestemmelsen § 7a – noe som taler for at § 7 er ment å ha et videre nedslagsfelt.
Skattedirektoratets praksis etter 2013 ble videre tillagt begrenset vekt: den er ikke langvarig, omfattende eller konsekvent, og har blitt utfordret av kommunene og kritisert i juridisk teori.
Holder bomiljøvakttjenesten?
Samtlige boliger i saken var tilknyttet Oslo kommunes bomiljøvakttjeneste. Retten fant at dette ikke er ordinær vekterberedskap, men en tjeneste som er særskilt innrettet mot beboernes utfordringer og behov. Tjenesten har til formål å ivareta trygghet, stabilitet og forsvarlige boforhold, og bidro til å gjøre boligene særlig egnet for personer som ikke uten slik tilrettelegging ville kunne nyttiggjøre seg en ordinær utleiebolig. Dette medførte at boligene oppfylte vilkåret om å være «særskilt tilrettelagt» etter § 7.
Skattedirektoratets to klagevedtak ble opphevet, og staten ble dømt til å betale sakskostnader på 538 200 kroner.
Hva betyr dommen for kommunene?
Dommen er avsagt av tingretten og kan derfor bli anket. Likevel er dommen et viktig signal: Statens krav om personalbase eller særskilte fysiske tilpasninger som eneste vei til kompensasjonsrett har ikke tilstrekkelig grunnlag i regelverket. Det avgjørende er om det er særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særlig egnet som en helse- eller sosialbolig.
Kommuner som har fått avslag eller har blitt etterberegnet basert på Skattedirektoratets praksis siden 2013, bør vurdere om vedtakene kan bestrides i lys av denne dommen.
Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å diskutere hvilke konsekvenser dommen kan få for din kommune, eller har spørsmål om merverdiavgiftskompensasjon for kommunale helse- og omsorgsboliger: BDO Advokater.
Rettens tolkning av kravet om «særskilt tilrettelagt»
Tingretten ga Oslo kommune medhold. Sentralt i rettens begrunnelse var Finansdepartementets tolkningsuttalelse fra mars 2004. Denne tolkningsuttalelsen ble avgitt bare to måneder etter at forskriften trådte i kraft, og har dermed en funksjon som ligger nær opp til forarbeider.
I uttalelsen fremgår det at den særskilte tilretteleggingen kan bestå i «andre forhold, eksempelvis gjennom tilknyttet vakttjeneste» og at det avgjørende er om «det foreligger særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særskilt egnet som helse- eller sosialbolig».
Retten understreket også at et strengt krav til personalbase forståelse ikke lar seg utlede av loven, forskriften, forarbeidene eller Finansdepartementets tolkningsuttalelse. Videre understreker retten at et slikt eksplisitt krav tvert imot er lovfestet i den beslektede bestemmelsen § 7a – noe som taler for at § 7 er ment å ha et videre nedslagsfelt.
Skattedirektoratets praksis etter 2013 ble videre tillagt begrenset vekt: den er ikke langvarig, omfattende eller konsekvent, og har blitt utfordret av kommunene og kritisert i juridisk teori.
Holder bomiljøvakttjenesten?
Samtlige boliger i saken var tilknyttet Oslo kommunes bomiljøvakttjeneste. Retten fant at dette ikke er ordinær vekterberedskap, men en tjeneste som er særskilt innrettet mot beboernes utfordringer og behov. Tjenesten har til formål å ivareta trygghet, stabilitet og forsvarlige boforhold, og bidro til å gjøre boligene særlig egnet for personer som ikke uten slik tilrettelegging ville kunne nyttiggjøre seg en ordinær utleiebolig. Dette medførte at boligene oppfylte vilkåret om å være «særskilt tilrettelagt» etter § 7.
Skattedirektoratets to klagevedtak ble opphevet, og staten ble dømt til å betale sakskostnader på 538 200 kroner.
Hva betyr dommen for kommunene?
Dommen er avsagt av tingretten og kan derfor bli anket. Likevel er dommen et viktig signal: Statens krav om personalbase eller særskilte fysiske tilpasninger som eneste vei til kompensasjonsrett har ikke tilstrekkelig grunnlag i regelverket. Det avgjørende er om det er særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særlig egnet som en helse- eller sosialbolig.
Kommuner som har fått avslag eller har blitt etterberegnet basert på Skattedirektoratets praksis siden 2013, bør vurdere om vedtakene kan bestrides i lys av denne dommen.
Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å diskutere hvilke konsekvenser dommen kan få for din kommune, eller har spørsmål om merverdiavgiftskompensasjon for kommunale helse- og omsorgsboliger: BDO Advokater.
Meld deg på BDOs nyhetsbrev
Meld på