Tenk deg at hvem som helst du møter kan filme deg. At ansiktet ditt kan identifiseres, samtalen din lagres og at kunstig intelligens analyserer deg. I sanntid, og uten at du vet det.
Nye digitale hjelpemidler som følger oss i hverdagen gjør dette stadig mer realistisk. Likevel er det oppsiktsvekkende stille om hva dette kan bety for privatlivet vårt og samfunnet for øvrig.
Meta lanserte i fjor Meta Ray-Ban AI-briller, med slagordet «Se mer, uten å se bort». Brillene ser ut som helt vanlige briller eller solbriller, men har et kamera i innfatningen. De kan ta bilder, video og lyd av alt som skjer rundt brukeren og kobles til kunstig intelligens som kan analysere det som registreres.
Det er ikke bare snakk om smartbriller. Robotstøvsugere har kameraer som kartlegger hjemmet. Alarmsystemer registrerer lyd og bilde fra private rom.
Nylig lanserte Amazon produktet Bee, som ser ut som en vanlig Fitbit, men inneholder en lydopptager som kan ta opp samtaler rundt deg. Ifølge selskapet selv er Bee «en personlig KI som gjør samtalene dine, oppgavene dine, stedene du besøker med mer om til sammendrag, personlige innsikter og påminnelser til riktig tid».
Teknologi som tidligere var forbeholdt etterretningstjenester og spionfilmer, er i ferd med å bli hverdagslige forbrukerprodukter. Ifølge Meta selv har de allerede solgt syv millioner KI-briller.
Når slike enheter blir stadig vanligere, samles også enorme mengder lyd, bilder og video fra helt vanlige menneskers hverdag. Spørsmålet er hva som skjer med alt dette materialet, og hvem som i praksis får tilgang til det.
Nylig publiserte Göteborgs-Posten og Svenska Dagbladet en sak hvor de beskriver hvordan video- og lydopptak fra Metas Ray-Ban-briller kan bli brukt i arbeidet med å trene selskapets KI-systemer.
Arbeidere i Kenya som gjennomgår materialet forteller at de iblant ser klipp fra svært private situasjoner, herunder mennesker som skifter klær, er nakne eller oppholder seg på badet, uten at de nødvendigvis virker klar over at de blir filmet.
Saken illustrerer hvordan opptak fra slike briller kan havne i systemer langt utenfor både brukernes og de som filmes sin kontroll.
Samtidig handler risikoen ikke bare om teknologiselskapene, men også om hvordan utstyret brukes. Det har allerede kommet rapporter om personer som er blitt filmet med slike briller uten å vite det, og der opptak senere er blitt delt på sosiale medier.
Hva gjør det med et samfunn hvis man hele tiden må ta høyde for at man kan bli filmet?
Det er slående hvor lite debatt det er om dette. Da Google lanserte Google Glass for rundt tolv år siden, møtte teknologien massiv motstand. Barer og restauranter forbød bruk av brillene, og brukerne fikk raskt kallenavnet «Glassholes».
I dag virker reaksjonene langt svakere.
Det er også verdt å huske hvor intens debatten var rundt datalagringsdirektivet. Sammenlignet med det fremstår diskusjonen om dagens overvåkningsteknologi som overraskende dempet.
Spørsmålet er også hva lovverket faktisk tillater. Personvernregelverket i GDPR stiller strenge krav til behandling av personopplysninger. Straffeloven inneholder blant annet bestemmelser om krenkelse av privatlivets fred, hensynsløs adferd og hemmelige lydopptak. Men hvordan disse reglene vil bli tolket i møte med ny teknologi, er fortsatt uklart. I tillegg vil rettsavklaringer kunne ta lang tid.
I mellomtiden trenger vi mer bevissthet, mer kunnskap, og mer debatt. Skal det for eksempel være tillatt å bruke slike briller overalt? I svømmehaller, garderober eller på legekontor?
Og hva med sikkerhetsaspektet?
Det ble stor, politisk debatt rundt daværende justisminister Emilie Mehls bruk av Tiktok. Hva betyr det hvis politikere og beslutningstagere går rundt med teknologi som kontinuerlig kan samle inn lyd og bilder fra omgivelsene?
Utviklingen illustrerer et velkjent problem: lovgivningen sliter ofte med å holde tritt med teknologien. Derfor trenger vi tydeligere grenser for hvordan denne typen teknologi kan brukes, før den blir så vanlig at vi slutter å stille spørsmål ved den.