Høyesterett har for første gang avklart hva som skal til for at en ansatt har en «særlig uavhengig stilling» og dermed er unntatt fra reglene om arbeidstid og overtidsbetaling. Dommen viser at terskelen er høy.
Saken kort fortalt
En prosjektleder i et entreprenørselskap hadde jobbet mye overtid uten å få betalt for det. Da selskapet gikk konkurs, krevde han erstatning for manglende overtidsbetaling, rettet mot styreleder og daglig leder personlig. Ifølge arbeidsavtalen var arbeidstiden 40 timer i uken, uten pauser, og normal overtid skulle regnes som en del av månedslønnen, uten ekstra tillegg. Dette er en løsning som er vanlig for ansatte med «særlig uavhengig stilling». Spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om prosjektlederen hadde en slik «særlig uavhengig stilling» iht. arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd, og dermed var unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid og overtidsbetaling.
Både tingretten og lagmannsretten mente stillingen var tilstrekkelig uavhengig. Høyesterett konkluderte med det motsatte.
Hva sier loven?
Hovedregelen er at alle ansatte har krav på overtidsbetaling når de jobber ut over lovens grense for alminnelig arbeidstid. Ansatte i «særlig uavhengig stilling» er unntatt fra disse reglene.Høyesterett har nå konkludert med at unntaket skal tolkes strengt. Det er ikke tilstrekkelig at den ansatte har fleksibel arbeidstid, styrer arbeidsoppgavene selv og har stor frihet til å bestemme hvordan arbeidet skal gjøres. Det avgjørende er om den ansatte bestemmer over egen arbeidstid og arbeidsmengde.
Dette la Høyesterett vekt på
Høyesterett viste til forarbeidene som fastslår at det er en snever unntaksregel, hvor de sentrale momentene ved vurderingen er om den ansatte selv bestemmer hva som skal gjøres, hva som skal delegeres, hvordan arbeidet skal gjøres og når det skal gjøres.Ved vurderingen av hvorvidt prosjektlederen hadde en «særlig uavhengig stilling» la Høyesterett vekt på følgende:
- Frihet til å styre arbeidet var ikke nok: Prosjektlederen kunne styre arbeidsoppgavene i prosjektene, hadde stor frihet til å bestemme hvordan arbeidet skulle gjøres og en tydelig lederrolle i prosjektene. Dette var ifølge Høyesterett ikke tilstrekkelig. Det å la en ansatt styre hvordan arbeidet utføres, er noe annet enn å la den ansatte bestemme hvor mye og når han selv jobber.
- Begrenset kontroll over egen arbeidsmengde og arbeidstid: Prosjektlederen hadde hverken full frihet til å bestemme over egen arbeidsmengde eller arbeidstid. Ved vurderingen viste Høyesterett til at han i de ulike prosjektene arbeidet under rammevilkår som reelt sett avgrenset muligheten til å bestemme over egen arbeidstid. Det ble videre lagt vekt på at prosjektlederen ikke kunne si nei til arbeidsoppgavene han ble tildelt, og at han måtte be om avspasering - hvilket tilsa at prosjektlederen ikke stod fritt til å styre arbeidstiden selv.
Konklusjonen til Høyesterett var dermed klar: prosjektlederen hadde ikke en «særlig uavhengig stilling» og var ikke unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid og overtidsbetaling. Lagmannsrettens dom ble opphevet, og prosjektlederen fikk medhold i sitt krav om overtidsbetaling.
Dommen kan leses her.
Har du spørsmål om hva dommen betyr for din virksomhet, eller behov for å vurdere aktuelle stillinger og arbeidsavtaler? Ta gjerne kontakt med våre arbeidsrettsadvokater.