05. juni 2019
Oslo tingrett har nylig avsagt dom i sak mellom Finansdepartementet og Skatteklagenemnda. Dommen vedrørte spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader pådratt i forbindelse med salg av fast eiendom som har vært benyttet i merverdiavgiftspliktig virksomhet.
Rettsaken gjelder fem omforente saker der Skatteklagenemnda etter forutgående klager hadde fattet vedtak om å innrømme fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader knyttet til salg av fast eiendom. I alle sakene hadde de aktuelle eiendommene enten tjent som driftsmiddel i egen ordinær avgiftspliktig virksomhet eller i frivillig registrert virksomhet med utleie av fast eiendom. Nemda la i alle sakene til grunn at de aktuelle anskaffelsene gjaldt avvikling av avgiftspliktig virksomhet, slik at kostnadene hadde tilstrekkelig nær og naturlig tilknytning til den merverdiavgiftspliktige virksomhet til at fradragsrett forelå.
Tok ut stevning
Finansdepartementet tok deretter ut stevning mot Skatteklagenemnda med krav om at vedtakene skulle oppheves som ugyldige. Departementets hovedbegrunnelse var at de aktuelle anskaffelsene var knyttet til den avgiftsunntatte omsetningen av fast eiendom, og ikke den merverdiavgiftspliktige (utleie)virksomheten. Vilkårene for fradrag i merverdiavgiftsloven § 8-1 var derfor ikke oppfylt.
Skatteklagenemnda begrunnet sitt standpunkt om fradragsrett med at de aktuelle anskaffelse var relevante for, og hadde en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten som har vært drevet i selskapene. Nemnda viste videre til at lang og fast forvaltningspraksis ga grunnlag for å innrømme fradrag for merverdiavgift på denne typen kostnader.
Fikk medhold
Tingretten ga Finansdepartementet medhold i at de aktuelle kostnadene ved salg av eiendommene var vesentlig mer relevant og knyttet seg vesentlig nærmere til det enkeltstående avgiftsunntatte eiendomssalget enn til øvrig avgiftspliktig virksomhet. Som følge av dette konkluderte retten med at omkostningene ikke hadde tilstrekkelig relevant, naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten til at tilknytningskriteriet var oppfylt. Retten konkluderte deretter med at fradragsrett for inngående merverdiavgift ikke forelå, og samtlige fem vedtak ble opphevet som ugyldige.
Det er for tidlig å si om dommen vil bli påanket, men etter vår vurdering har sakene flere prinsipielle sider som burde bli vurdert av høyere rettsinstanser. Et spesielt forhold er at tingretten i dommen trekker sterke og direkte paralleller til rettspraksis med hensyn til kjøp og salg av aksjer. Slik virksomhet faller helt utenfor merverdiavgiftsloven, og kan slik vi ser det ikke uten videre sammenlignes med salg av fast eiendom som har tjent som driftsmiddel direkte i merverdiavgiftspliktig virksomhet. Tingretten synes også å legge til grunn at det at eiendommene omsettes for en betydelig verdi, automatisk medfører at transaksjonen har en egenverdi i forhold til selskapenes avgiftspliktige aktivitet. En alternativ synsvinkel er at salget av eiendommene er en naturlig del av den merverdiavgiftspliktige virksomheten, og således ikke har noen egenverdi i forhold til hovedaktiviteten i selskapene.
Siste ord er ikke sagt
Tingretten legger videre i dommen til grunn at «det ikke har vært noen ensartet og fastnet praksis for fradrag ved eiendomssalg som det er grunn til å legge vekt på ved lovfortolkningen». Dette står i sterk kontrast til at Skattedirektoratet allerede i november 2002 la til grunn at det forelå fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser foretatt i forbindelse med salg av fast eiendom som har vært benyttet i avgiftspliktig virksomhet. Standpunktet har blitt gjentatt på senere tidspunkt, og har blitt lagt til grunn i en rekke saker.
Det er altså ikke gitt at siste ord er sagt i spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader knyttet til salg av fast eiendom som har vært benyttet i avgiftspliktig virksomhet. Dersom man etter en konkret vurdering mener at det foreligger fradragsrett, er det imidlertid viktig at det gis tilstrekkelige opplysninger til skattemyndighetene til at de kan foreta en vurdering av fradragskravet. Dette for å unngå at det kan ilegges tilleggsskatt.