Fra drømmen om L.A. til roen i det komplekse

Gisle André Bjørnø ble fascinert av kriminallitteratur som tenåring – og endte som spesialist på skatt og selskapsstruktur. L.A. ble det aldri – men i de komplekse sakene her hjemme har han funnet sin rolle, og kanskje også roen.

Gisle André Bjørnø

– Jeg hadde jo sett for meg noe helt annet, sier Gisle og lener seg lett tilbake i stolen. Smilet kommer sakte, nesten som en bisetning.

– Strafferett. Kanskje advokat i USA. Det virket som det mest spennende i verden da jeg satt og så på «Lov og rett i L.A.» hjemme i Alta.

Han lar det henge litt. Det er ikke for å dramatisere – han er ikke typen – men man merker at minnene er ekte.

– Men så snublet jeg over noen gamle kriminalbøker. «Nordisk Kriminalkrönika», skrevet av politifolk og aktorer. Det traff noe.

Han rister litt på hodet, som om det fortsatt er litt rart hvor mye de bøkene betydde.

– Jeg ble helt oppslukt. Og jeg har aldri helt sluppet det spørsmålet: Hvorfor velger folk det de gjør?

Det var aldri et mål å havne i rampelyset. Men det som krever litt mer nysgjerrighet, tålmodighet og evne til å holde blikket skjerpet – der trives han.


Fra krøniker i Alta til struktur i Trondheim

Etter militæret gikk veien til Universitetet i Stockholm og studier i kriminologi. Der fikk han dykke ned i avvik og samfunnsreaksjoner. Men det var jussen som skulle vise seg å være det som bandt alt sammen.

– Jeg husker fortsatt foreleseren som sa at skatt og selskapsrett var den mest spennende kombinasjonen. Det hørtes kanskje tørt ut for noen. Men ikke for meg.

Gisle smiler lurt – det er tydelig at han har hørt alle vitsene. Og like tydelig at han er trygg på valget sitt.

Etter mange år i Skatteetaten, og noen år i Visma og EY, begynte han i BDO i 2017. Nå er han partner og spesialist på både nasjonal og internasjonal skatterett, samt omorganiseringer som fusjoner og fisjoner.

– Det er noe tilfredsstillende med å få ting til å henge sammen. Å gå inn i det komplekse – og få oversikt, skape flyt. Spesielt når Skatteetaten er motpart. Da må du være både faglig trygg og taktisk klok.

Han jobber ofte med saker der bildet er utydelig. Kunden er usikker, motparten krevende, strukturen sammensatt. Og det er akkurat da han kjenner at han er på rett sted.

– Jeg liker å rydde, sier han, og det høres nesten ut som han snakker om et hobbyrom. 

– Å få brikkene på plass. Bit for bit.


Tverrfaglig tyngde og trygghet i tvisten

Kontoret hans er ryddig, men ikke stramt. Akkurat som uttrykket. Han tenker før han snakker – og når han sier noe, er det gjennomtenkt.

– Det unike med BDO er hvordan vi jobber sammen. Vi sitter tett på revisjon, Consulting, og Business Services. Det gir bredde – og gjør at vi treffer bedre.

Han ler lavt da temaet tall kommer opp.

– Det sies jo at jurister og tall ikke alltid er bestevenner. Og det stemmer kanskje litt. Men heldigvis har vi de beste tallhodene på laget.

Han beskriver en arbeidshverdag med høyt faglig nivå, men også varme. Der det er rom for utvikling – og ærlige tilbakemeldinger.

– Jeg liker å vite hvor jeg står. Og jeg liker å vite hvor vi skal. Det er kanskje derfor jeg også trives som partner – du får være med og stake ut kursen, ikke bare følge den.

Det han verdsetter mest, er sakene der han må jobbe tverrfaglig. Der han må tenke seg om to ganger – og forklare det vanskelige på en enkel måte.

– God juss handler ikke bare om å ha rett. Det handler om å få det til å fungere – for folk.


Pedaltråkk, presisjon og pinot noir

Når arbeidsdagen er over, er det pedalene som gjelder. Lange turer. Lav puls. Og aller helst: god mat underveis.

– Jeg sykler ikke fort, men jeg sykler gjerne langt. Og jeg stopper ofte. Det handler ikke om å komme raskt fram, men om å nyte det underveis.

Han lyser opp når han snakker om mat og vin – og ikke uten et snev av selvironi.

– Det er jo litt stereotypisk, ikke sant? Advokat med forkjærlighet for pinot noir. Men for meg handler det om nysgjerrighet. Det er en liten verden i hvert glass.

I 2022 syklet han fra Canterbury til Roma. Alene.

– Ingen ville være med. Det skjønner jeg ikke. Det var jo ganske flatt, sier han med et skrått smil.

Turen tok nesten tre uker. Gjennom landskap og språk, vær og vind. Lange dager, stille etapper, god mat og enda bedre refleksjoner.

– Jeg liker å gjøre ting i mitt eget tempo. Det trenger ikke gå fort – så lenge det skjer grundig.

Og det er kanskje akkurat det som beskriver Gisle best. Han løper ikke. Han roper ikke. Men han rydder, tenker, og får det til å gå opp – når det virkelig gjelder.