Det har aldri vært snakket så mye om (in)habilitet i Norge som i det siste halvåret. En medvirkende årsak til dette er at det ikke har blitt snakket nok om habilitet tidligere.
I grøten av spørsmål om gyldigheten av vedtak, mulige innsidehandler, og Økokrims skal/skal ikke-dans rundt etterforskninger, kan det virke som den egentlige problemstillingen er glemt:
Hvorfor er dette med habilitet så vanskelig?
Det juridiske rammeverket regulerer inhabilitet i visse situasjoner, eksempelvis innenfor forvaltningen, domstolene, verdipapirhandel, osv. Disse lovene inneholder bestemmelser om hvem som er inhabile og eventuelle rettsvirkninger av inhabilitet. Dette er selvfølgelig viktige spørsmål, men den «folkelige» siden av habilitet handler om noe langt dypere. Det er den tvilen som kan såes i folks sinn om en beslutningstakers evne til å være upartisk. Kall det gjerne «tillitens valuta» som kan styrkes eller svekkes på bakgrunn av små handlinger eller unnlatelser. Dette er tilsynelatende vanskelig å forstå, i hvert fall for politikere som jo er nettopp folkets representanter.
Hvorfor er det så utfordrende å navigere i dette landskapet?
Svaret kan ligge i vår manglende erkjennelse av denne subjektive og følelsesmessige siden ved habilitet. Mange ser nemlig ut til å forveksle habilitet med personlige egenskaper, eller evnen til å være objektiv. Man tror at det å være «inhabil» er en negativ personkarakteristikk, som nesten ligger tett inntil korrupsjon. Men her ligger misforståelsen. Spørsmålet er jo egentlig ikke om du som person klarer å holde tungen rett i munnen, eller om du faktisk klarer å være objektiv. Det handler i bunn og grunn om hvorvidt det foreligger omstendigheter som er egnet til å påvirke folks tillit til at du kan være objektiv!
Det er også mulig at selve begrepsbruken bidrar til denne misforståelsen. I jussen brukes nemlig ordet «habil» om en som oppfyller de kravene loven setter for å kunne utføre en viss handling med rettslig virkning, hvor motsatsen er nettopp «inhabil». Men slår du opp i ordboka ser du at «habil» også har andre betydninger, nemlig «dyktig/akseptabel» og «kompetent». Det kan virke som om mange tror at det å være inhabil vil si at de er udyktige. Det er feil.
Vi har i forbindelse med den seneste debatten fått ett nytt begrep, «uvitende inhabil». Rent PR-messig er det imponerende, men juridisk sett er det meningsløst. Kanskje vi i stedet burde finne et nytt ord for «inhabil»? På engelsk brukes begrepet «conflict of interests», noe som er et mye mer beskrivende uttrykk. Det er nemlig det som er kjernen her. Spørsmålet er om det foreligger motstridende interesser.
Hvordan kan vi så adressere utfordringene knyttet til habilitet?
Det starter med bevissthet og åpenhet. En viktig del av bevisstgjøring rundt habilitet kommer fra ledelsen, den såkalte «tonen fra toppen». Hvilket fokus setter ledelsen på dette, og hvilket eksempel til etterfølgelse viser de? I hvert fall i politikkens verden kan man vel si at det er en vei å gå her.
Åpenhet om relasjoner og næringsinteresser er også viktig for å bygge en plattform av tillit. Beslutningstakere må nemlig ikke bare overholde lovens bokstav, men også forstå den menneskelige faktoren knyttet til tillit. I enkelte tilfeller må det foreligge en juridisk inhabilitet for at man skal kunne fratre i en bestemt sak. I de aller fleste tilfeller er det imidlertid fullt mulig å operere med et «føre var»- prinsipp, og selv bestemme seg for at det kanskje kan være hensiktsmessig å sette seg selv på innbytterbenken.
Uansett må det være full åpenhet. Hvorfor er det egentlig så vanskelig å gjøre andre oppmerksom på at det i en enkelt sak foreligger forhold som kanskje tilsier at du er inhabil? «Føre-var» prinsippet kan spare en for ganske mye støy i etterkant, selv i situasjoner hvor man ikke er juridisk «inhabil». Som mange andre har sagt i løpet av høsten, selv om det ikke er ulovlig betyr det ikke at det er lurt!
Habilitet er nemlig ikke bare et spørsmål om regler og lover. Det er et spørsmål om tillit, og den tilliten er avgjørende for samfunnets tro på integriteten til våre beslutningstakere. Å erkjenne og håndtere habilitetens subjektive aspekter er første skritt mot å bygge et tillitsskapende fundament for fremtidige beslutninger.
Hvorfor er dette med habilitet så vanskelig?
Det juridiske rammeverket regulerer inhabilitet i visse situasjoner, eksempelvis innenfor forvaltningen, domstolene, verdipapirhandel, osv. Disse lovene inneholder bestemmelser om hvem som er inhabile og eventuelle rettsvirkninger av inhabilitet. Dette er selvfølgelig viktige spørsmål, men den «folkelige» siden av habilitet handler om noe langt dypere. Det er den tvilen som kan såes i folks sinn om en beslutningstakers evne til å være upartisk. Kall det gjerne «tillitens valuta» som kan styrkes eller svekkes på bakgrunn av små handlinger eller unnlatelser. Dette er tilsynelatende vanskelig å forstå, i hvert fall for politikere som jo er nettopp folkets representanter.
Hvorfor er det så utfordrende å navigere i dette landskapet?
Svaret kan ligge i vår manglende erkjennelse av denne subjektive og følelsesmessige siden ved habilitet. Mange ser nemlig ut til å forveksle habilitet med personlige egenskaper, eller evnen til å være objektiv. Man tror at det å være «inhabil» er en negativ personkarakteristikk, som nesten ligger tett inntil korrupsjon. Men her ligger misforståelsen. Spørsmålet er jo egentlig ikke om du som person klarer å holde tungen rett i munnen, eller om du faktisk klarer å være objektiv. Det handler i bunn og grunn om hvorvidt det foreligger omstendigheter som er egnet til å påvirke folks tillit til at du kan være objektiv!
Det er også mulig at selve begrepsbruken bidrar til denne misforståelsen. I jussen brukes nemlig ordet «habil» om en som oppfyller de kravene loven setter for å kunne utføre en viss handling med rettslig virkning, hvor motsatsen er nettopp «inhabil». Men slår du opp i ordboka ser du at «habil» også har andre betydninger, nemlig «dyktig/akseptabel» og «kompetent». Det kan virke som om mange tror at det å være inhabil vil si at de er udyktige. Det er feil.
Vi har i forbindelse med den seneste debatten fått ett nytt begrep, «uvitende inhabil». Rent PR-messig er det imponerende, men juridisk sett er det meningsløst. Kanskje vi i stedet burde finne et nytt ord for «inhabil»? På engelsk brukes begrepet «conflict of interests», noe som er et mye mer beskrivende uttrykk. Det er nemlig det som er kjernen her. Spørsmålet er om det foreligger motstridende interesser.
Hvordan kan vi så adressere utfordringene knyttet til habilitet?
Det starter med bevissthet og åpenhet. En viktig del av bevisstgjøring rundt habilitet kommer fra ledelsen, den såkalte «tonen fra toppen». Hvilket fokus setter ledelsen på dette, og hvilket eksempel til etterfølgelse viser de? I hvert fall i politikkens verden kan man vel si at det er en vei å gå her.
Åpenhet om relasjoner og næringsinteresser er også viktig for å bygge en plattform av tillit. Beslutningstakere må nemlig ikke bare overholde lovens bokstav, men også forstå den menneskelige faktoren knyttet til tillit. I enkelte tilfeller må det foreligge en juridisk inhabilitet for at man skal kunne fratre i en bestemt sak. I de aller fleste tilfeller er det imidlertid fullt mulig å operere med et «føre var»- prinsipp, og selv bestemme seg for at det kanskje kan være hensiktsmessig å sette seg selv på innbytterbenken.
Uansett må det være full åpenhet. Hvorfor er det egentlig så vanskelig å gjøre andre oppmerksom på at det i en enkelt sak foreligger forhold som kanskje tilsier at du er inhabil? «Føre-var» prinsippet kan spare en for ganske mye støy i etterkant, selv i situasjoner hvor man ikke er juridisk «inhabil». Som mange andre har sagt i løpet av høsten, selv om det ikke er ulovlig betyr det ikke at det er lurt!
Habilitet er nemlig ikke bare et spørsmål om regler og lover. Det er et spørsmål om tillit, og den tilliten er avgjørende for samfunnets tro på integriteten til våre beslutningstakere. Å erkjenne og håndtere habilitetens subjektive aspekter er første skritt mot å bygge et tillitsskapende fundament for fremtidige beslutninger.