Skal du kjøpe varer eller tjenester av andre, bør du vite hvem det er du handler med. Det kan være svært utfordrende, fordi eierstrukturer og leverandørkjeder ofte er komplekse. Det har blant annet Freia-saken vist oss. Hvordan kan du avdekke om det finnes juridiske eller etiske utfordringer i din verdikjede?
Internasjonal handel og multinasjonalt eierskap er like utbredt som Kvikk Lunsj til påske (hver nordmann spiser da i snitt fem stykk). Om du ikke har tilstrekkelig oversikt og kontroll over eierskap, andre søsterselskap i samme struktur eller leddene i leverandørkjeden, kan selskaper og virksomheter være utsatt for store risikoer. Dette kan være risikoer knyttet menneskerettigheter og sosiale forhold, samt risiko for hvitvasking og sanksjonsbrudd – og ikke minst omdømmerisiko.
Komplekse, men velfungerende verdikjeder
Internasjonal handel drives som oftest i komplekse, men velfungerende leverandørkjeder. Leverandørkjeden til Mondelez, som eier Freia, består for eksempel av et komplekst, internasjonalt nettverk der de kjøper råvarer og ingredienser som kakao, sukker og melk for produksjon av sjokolade fra leverandører over hele verden. På samme måte er Mondelez også et ledd i leverandørkjeden til andre selskaper og tilbydere.
Mondelez er likevel ikke sanksjonert av EU i noen av deres hittil 11 pakker med sanksjoner etter at krigen i Ukraina brøt ut. Selskaper og banker som er sanksjonerte kan risikere å bli straffet med harde økonomiske virkemidler om de gjør handel med Russland. Ved innføring av sanksjonene mot Russland i løpet av 2022 var det flere norske selskaper som fikk en radikal endring i sin risikoprofil, nettopp fordi de hadde et selskap med russisk tilknytning i sin leverandørkjede.
Bankene setter høye krav til leverandøroppfølging
Banker og finansinstitusjoner er som kjent underlagt strenge tilsyn og bruker mye ressurser på å etterleve en rekke krav. Bankene skal kjenne sine kunder, og en vesentlig del av dette er å gjennomføre gode og grundige risikovurderinger av hvilke motparter kunden har transaksjoner med, hvilke land pengene går til eller kommer fra, og hva slags virksomheter dette er.
Gode risikovurderinger tar tid og krever mye arbeid. Utover vurderingen banken må gjøre selv, ser vi derfor i økende grad at banker setter mye større krav til hvordan deres kunder selv følger opp og vurderer sine motparter. Her kan det være snakk om norske selskaper med internasjonal virksomhet og flere hundretalls leverandører over hele verden der alt fra korrupsjonsrisiko, hvitvaskingsrisiko, risiko for sanksjonsbrudd, til sosiale forhold og klimautslipp må vurderes og dokumenteres.
Etiske og juridiske vurderinger i leverandørkjeden
Verken Freia eller Mondelez er sanksjonert av EU. Det er nettopp dette som gjør eksempelet med Freia så interessant. Det er ikke ulovlig å handle med Freia, men det er presset fra omgivelsene som gjør det vanskelig. I stedet for en juridisk vurdering blir det nå en mer etisk vurdering.
Problemstillingen viser at det kan koste virksomheten dyrt om dere ikke har den nødvendige oversikten over leverandørkjeder og eierskapsstrukturer. Det er ikke lenger tilstrekkelig å kun ha en oversikt over navn på alle leverandører/kunder. En er nødt til å gå dypere til verks.
Det er flere måter virksomheter kan redusere sin risiko på når de inngår avtaler med leverandører (eller kunder), spesielt internasjonalt:
1. Utføre online søk og referansesjekk: Å bruke litt tid på å søke opp et selskap på Google trenger ikke koste allverdens i tid, men kan spare mye i kroner og øre. Har man dessuten allerede etablert kontakter i et land kan det lønne seg å ta en prat med disse for å høre om de kjenner til selskapet.
2. Være nysgjerrig og spørre: Selskaper kan være restriktive med hvilken informasjon de vil dele, men ofte kan det lønne seg å spørre noen konkrete spørsmål likevel.
3. Engasjere en uavhengig part til å utføre såkalte «Integrity Due Diligence (IDD)»: Slike undersøkelser er bakgrunnsundersøkelser som tar sikte på å blant annet gjennomgå eierstrukturer, sjekke opp mot sanksjonslister og negative nyhetssaker fra hele verden («adverse media»). Slik får man kartlagt om det finnes andre risikoområder knyttet til det aktuelle selskapet.
Selskaper som er underlagt amerikansk anti-korrupsjonslovgivning har i lang tid vært vant til å gjøre slike undersøkelser. Nye problemstillinger gjør at flere andre selskaper i ulike bransjer – spesielt de med internasjonale motparter - også bør benytte seg av dette verktøyet.
Av Freia-saken kan vi lære at det er enkelt å trå feil, men du setter deg i en mye bedre posisjon hvis du gjør nødvendige undersøkelser og kartlegging av risikoer før du tar beslutninger.
Les også: Åpenhetsloven – slik kan BDO hjelpe deg