Kronikk

- Hvordan har toppolitikerne havnet i dette uføret, spør BDO-partner Arnt Olav Aardal i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Kronikken nedenfor er opprinnelig publisert av DN.no 28. januar 2024:

 

Hvor er «tonen fra toppen»?

Det holder ikke å vise til rutiner og etiske retningslinjer hvis ledelsens hovedbekymring er meningsmålinger.

Når vi hjelper virksomheter med å etterleve regler – «compliance» – snakker vi ofte om betydningen av «tonen fra toppen». Det er ledelsen som bestemmer hva som er viktig, og det er avgjørende at ledelsen er tydelig på viktigheten av etikk og integritet. Med nok en skandale knyttet i regjeringen (muligens to) er det tid for å etterlyse tonen fra toppen.

Både folkevalgte på Stortinget og politikerne ellers spørre seg selv: Hva er vår tone?

Vi som har jobbet lenge med fagfeltet vet at compliance og etikk henger sammen. For å få til det første, må du være opptatt av det siste. Du kan ikke regulere deg bort fra alle skandaler. Vi kan alle gjøre feil, men det er sjelden så mange, så tett, som nå. Det vitner om en kultur som legger nok vekt på etikk og å gjøre ting «på rett måte».

To forhold gjør det alvorlig:

  • Den mest opplagte: Dette bryter ned tilliten til politikerne og i forlengelsen av det demokratiet vårt. Hvis det er noen som skal sette et eksempel for hvordan vi skal oppføre oss og hvilket samfunn vi vil ha, må det vel være våre folkevalgte?
  • Den andre, som er underkommunisert: Skjelett i skapet gjør deg sårbar. Det kan andre utnytte. Dermed blir det et sikkerhetsproblem, som vi ser tiltar i omfang. Det kan ramme myndigheter så vel som virksomheter.


Hvordan har toppolitikerne havnet i dette uføret?

Kanskje noe av grunnen er at de ser på dette med partipolitiske briller. De er opptatt av sitt eget parti og ser ikke det store bildet. For hvem er det egentlig som klipper frisøren, for å si det som Chirag fra Karpe. Hvem er det som tar ansvar for å sette tonen for politikerne, viser at etikk og etterrettelighet er udiskutable prioriteringer?

Det finnes en etisk veileder for stortingsrepresentanter, en håndbok i politisk ledelse, og etiske retningslinjer for partiene, men de må for det første oppdateres oftere enn det som har vært tilfellet til nå. Og for det andre må det da gå an å samle de viktigste etiske punktene i ett dokument som gjelder for alle politikere? En slags Vær varsom-plakat?

Vi advokater har et felles etisk regelverk å forholde oss til. Hvorfor skal politikernes etiske kompass avhenge av om de er regjeringsmedlem, stortingsrepresentant eller «bare» lokalpolitiker?

Retningslinjer er heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Ledelsen må også helt tydelig vise at dette er noe man prioriterer og vektlegger.

Det hjelper ikke å ha etiske retningslinjer hvis man avventer meningsmålingene før man bestemmer konsekvenser. Det hjelper lite med håndbok i politisk ledelse hvis man bortforklarer saken med kreativ språkbruk, som «uvitende inhabil». Det hjelper heller ikke at nesten alle partier er involvert i skandaler. Dette kan nemlig føre til at de holder tilbake kritikken knyttet til andre saker og andre partier (selv om enkelte likevel velger å kaste stein i glasshus).

Tonen fra toppen innebærer mer enn å si at man ser alvorlig på saker som oppstår. Tonen fra toppen innebærer at man kontinuerlig jobber for å bygge en kultur av etterrettelighet, som setter søkelys på etikk og integritet. Det innebærer ord, men kanskje først og fremst handlinger.

Rekken av skandaler indikerer at tonen fra toppen for våre politikere er fraværende – og det er et lederproblem. I næringslivet har selskaper som er rammet av skandaler brukt erfaringen som et utgangspunkt til å forbedre seg, til å jobbe frem en kultur hvor etikk og det å gjøre ting «på rett måte» settes i høysetet.

Politikere bør gjøre det samme.