Grensene for hva som utgjør avgiftspliktige og avgiftsunntatte tjenester etter merverdiavgiftsloven er stadig gjenstand for avklaring og tolkning, særlig i møte med nye digitale forretningsmodeller.
Den 2. april 2025 publiserte Skatteklagenemnda sak i forbindelse med spørsmål om tjenester i forbindelse med en folkefinansieringsplattform for emisjoner og markedsplass for annenhåndsomsetning av aksjer anses for å være avgiftsunntatt formidling av finansielle tjenester. I denne bloggen skal vi se nærmere på saken, herunder hvilke vurderinger som gjort og betydningen for lignende saker.
Formidling av finansielle tjenester
Hovedregelen i merverdiavgiftsloven er at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester. Det gjelder imidlertid enkelte unntak og fritak fra avgiftsplikten, herunder blant annet for omsetning og formidling av finansielle tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-6 bokstav e. Loven gir ingen nærmere definisjon av hva som ligger i «formidling». Dette skaper behov for å klargjøre hvordan begrepet skal forstås i merverdiavgiftsrettslig sammenheng, og hvor grensen går mellom avgiftspliktig tjenesteyting og avgiftsunntatt formidling av finansielle tjenester.
Det er lagt til grunn i praksis at «formidling» innebærer å bistå en av med å etablere kontakt med den annen part, forhandle på vegne av oppdragsgiveren, og yte annen bistand som er nødvendig for å bringe partene sammen i en avtale. Det kreves at formidleren opptrer selvstendig og ikke har en egen selvstendig interesse i avtalens innhold. Hvorvidt det er tale om formidling av tjenester i merverdiavgiftsrettslig forstand, beror på en konkret vurdering.
Vurderingene i Skatteklagenemnda
I den aktuelle saken var Skatteklagenemnda enig med sekretariatet i at den skattepliktiges tjenester med tilrettelegging av emisjoner må anses som formidling av finansielle tjenester. I motsetning til sekretariatets vurdering, la Skatteklagenemnda til grunn at også den skattepliktiges tjenester i form av markedsplass for annenhåndsomsetning av aksjer er å anse som formidling av finansielle tjenester.
Nemnda la til grunn at formidlingselementet i EU-domstolens definisjon av meglingsvirksomhet var oppfylt, i motsetning til sekretariatet. Selv om den skattepliktige virksomheten var digitalisert, mente nemnda at kjernefunksjonen fortsatt var formidling, ved at virksomheten på vegne av kundene «utbyr og markedsfører» aksjer og «bringer partene i kontakt med hverandre». Dette måtte anses som sentrale elementer i formidlingsbegrepet. Nemnda viste også til digitaliserte plattformer som Airbnb og hotels.com, og pekte på at det også gjaldt formidling, til tross for at prosessen var automatisert.
Videre la nemnda til grunn at den skattepliktige «utsteder kontraktsdokumenter» gjennom standardavtaler og «bistår ved gjennomføring av transaksjonen» ved å motta og videreformidle bud. På bakgrunn av en samlet vurdering konkluderte nemnda med at det var snakk formidling av finansielle tjenester som var unntatt avgiftsplikt.
Hva betyr vurderingene i Skatteklagenemnda for forståelsen av formidlingsbegrepet?
Nemndas vurdering viser at hvorvidt en virksomhet omfattes av unntaket for formidling av finansielle tjenester etter merverdiavgiftsloven, beror på en konkret helhetsvurdering av flere momenter. Vurderingene viser også at høy grad av digitalisering eller automatisering ikke nødvendigvis utelukker at det foreligger formidling, så lenge den underliggende funksjonen tilsvarer det formidlingsbegrepet omfatter. Avgjørelsen kan tyde på at nemnda er teknologinøytral.