Skattedirektoratet har nylig publisert en uttalelse som gir nærmere retningslinjer for hvordan skattemyndighetene skal behandle søknader om utsettelse av innbetaling av utflyttingsskatt (såkalt exitskatt) etter skatteloven § 10-70.
Uttalelsen inneholder flere viktige presiseringer, og gir særlig innblikk i hvordan skattemyndighetene skal vurdere søkerens betalingsevne og hvilke krav som stilles til sikkerhetsstillelse.
Utgangspunktet: krav til betryggende sikkerhet
Utflyttingsskatt på aksjegevinster er en realisasjonsbeskatning som utløses når en person flytter fra Norge og tar med seg en urealisert gevinst knyttet til aksjer eller andre finansielle instrumenter.
Det er med andre ord den verdistigning man har hatt på aksjene mens man har vært skattemessig bosatt i Norge som blir gjenstand for beskatning. Reglene skal sikre at gevinster som er opptjent mens man er skattemessig bosatt i Norge, faktisk beskattes i Norge, selv om realisasjonen skjer etter utflytting.
Reglene om utflyttingsskatt har blitt strammet inn flere ganger. Etter endringene i skatteloven § 10-70 syvende ledd og tilhørende forskrift, har skattytere som flytter fra Norge fortsatt adgang til å søke om utsettelse med betaling av utflyttingsskatt med inntil 12 år. En slik utsettelse er imidlertid ikke automatisk – det krever en konkret vurdering fra skattemyndighetene om det foreligger reell risiko for at skatten ikke lar seg inndrive.
Det er et vilkår for utsettelse at det blir stilt betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen og eventuelt renter. Uttalelsen fra Skattedirektoratet gir tydeligere føringer på hvordan skattekontoret skal vurdere søknader om utsettelse.
Hva er betryggende sikkerhet?
For at det skal gis utsettelse, må skattekontoret kunne legge til grunn at statens krav fortsatt vil være sikret. Det innebærer at skattyter som hovedregel må stille betryggende sikkerhet, som skal dekke både skattekravet og eventuelle renter.
Dersom sikkerheten stilles i de aksjene eller formuesgodene som omfattes av utflyttingsskatten, regnes dette normalt som tilstrekkelig. Likevel skal skattekontoret forsikre seg om at sikkerheten faktisk er reell.
Blir sikkerheten stilt i andre eiendeler, som fast eiendom eller utenlandske eiendeler, må skattekontoret vurdere realisasjonsmuligheter og rettsvern.
Flytting til EØS-stat: Når må sikkerhet likevel stilles?
Dersom skattyter flytter til en annen EØS-stat, skal det bare kreves sikkerhet hvis det foreligger en reell risiko for at skatten ikke kan inndrives. Det betyr at man i større grad ser på den konkrete risikoen for manglende betaling, og ikke automatisk krever pant eller garantier.
Her er det særlig tre forhold skattekontoret skal se nærmere på. Det første er om det finnes en fungerende innkrevingsavtale mellom Norge og det aktuelle landet. Dersom avtalen ikke er gyldig, eller satt ut av spill, for eksempel ved suspensjon eller rettspraksis gjør den uanvendelig, er det en sterk indikasjon for at risikoen er reell.
Dernest vurderes skattyters tidligere betalingshistorikk. Har det vært alvorlige eller gjentatte betalingsmislighold tidligere, særlig nylig, trekker det i retning av at utsettelse ikke bør innvilges. Her skal det skilles mellom ubetydelige forsinkelser og mer alvorlige brudd. Historikk som ligger mer enn fem år tilbake i tid skal tillegges mindre vekt, med mindre det har vært særlig graverende forhold.
Til slutt vil det også være relevant om skattyter fremdeles har eiendeler i Norge. Dette kan isolert sett bidra til lavere risiko, men skattekontoret må samtidig ta høyde for at slike eiendeler kan selges i løpet av utsettelsesperioden – som kan være opptil 12 år. Derfor er dette et moment som normalt bare skal tillegges begrenset vekt.
Hva betyr dette i praksis?
Uttalelsen fra Skattedirektoratet gir en nyttig gjennomgang av hvordan skattemyndighetene skal vurdere søknader om utsettelse av betaling av utflyttingsskatt.
Selv om det foreligger en fungerende innkrevingsavtale mellom Norge og det aktuelle landet skattyter har flyttet til, kan den skattepliktiges betalingshistorikk tilsi at det er en reell risiko for at kravet likevel ikke lar seg inndrive.
De nye retningslinjene tydeliggjør at skattemyndighetene skal foreta grundige og individuelt tilpassede vurderinger i hver enkelt sak. Det er derfor viktig at søknader om betalingsutsettelse er godt dokumentert og utformes med utgangspunkt i de kriteriene skattemyndighetene nå skal anvende.
Skulle søknaden bli avslått, kan vedtaket påklages til Skattedirektoratet.