OECD har nylig publisert et høringsnotat med forslag til revisjon av kapittel VII i retningslinjene for internprising, som gjelder prisingen av konserninterne tjenester. Bakgrunnen er at slike tjenester utgjør en stadig viktigere del av grensekryssende virksomhet.
Det er viktig å merke seg at høringsnotatet ikke tar sikte på å endre de grunnleggende prinsippene for internprising av konserninterne tjenester. Likevel innebærer forslaget, slik det nå foreligger, tydeligere forventninger til dokumentasjon og anvendelsen av den såkalte nytte‑testen (benefit test).
I praksis betyr dette at selskaper i større grad må kunne forklare og underbygge hva som faktisk leveres av tjenester, hvem som har nytte av dem, og hvordan kostnadene er fordelt.
Hva gjelder høringsnotatet?
Forslaget innebærer en oppdatering og presisering av eksisterende regler – ikke en grunnleggende endring. Målet er først og fremst å:
· sikre bedre samsvar med de generelle prinsippene i OECDs retningslinjer
· øke klarheten i hvordan konserninterne tjenester skal vurderes
· gi flere praktiske eksempler
Dokumentet dekker særlig fire hovedområder:
1. Hva som faktisk utgjør en konsernintern tjeneste
2. Hvordan man vurderer om det foreligger en fordel (benefit test)
3. Hvordan riktig pris (armlengdepris) skal fastsettes
4. Dokumentasjonskrav
Viktige presiseringer
1. Strengere fokus på hva som er en tjeneste
OECD tydeliggjør at det ikke er tilstrekkelig å vise til kontrakter eller betalinger, men man må faktisk dokumentere at en tjeneste er levert.
Det avgjørende er en konkret analyse av faktiske aktiviteter og økonomisk realitet.
2. Benefit test styrkes og forklares
Et sentralt tema er når en tjeneste anses å gi mottakeren en fordel. OECD presiserer at:
· det må foreligge en økonomisk eller kommersiell nytte
· vurderingen tar utgangspunkt i om en uavhengig part ville vært villig til å betale
· det er forventet nytte på tidspunktet for tjenesten som er avgjørende, ikke nødvendigvis faktisk resultat
Dette gir en mer praktisk og nyansert anvendelse av «benefit test», særlig i situasjoner hvor effekten er usikker eller kommer senere.
3. Klargjøring av hva som ikke er tjenester
Forslaget gir tydeligere veiledning om aktiviteter som ikke skal belastes videre, blant annet:
· rene aksjonæraktiviteter (f.eks. rapportering og eierstyring)
· rene duplikasjoner av arbeid
· indirekte eller tilfeldige fordeler (såkalte «incidental benefits»)
Dette er særlig relevant i praksis, hvor grensedragningen ofte har vært uklar.
4. Mer fleksibilitet i metodevalg
OECD understreker at det ikke er én foretrukket metode for prising av konserntjenester. Valg av metode skal baseres på:
· funksjoner, risiko og eiendeler
· faktisk karakter av tjenesten
· tilgjengelige sammenlignbare data
Dette er en viktig presisering, særlig for avanserte tjenester eller integrerte aktiviteter hvor enkle kost-pluss-modeller ikke alltid passer.
5. Tydeligere krav til kostnadsallokering
Ved indirekte kostnadsallokering fremheves det at:
· fordelingsnøkler må reflektere forventet nytte
· metodene må være konsistente og etterprøvbare
· det må være en tydelig sammenheng mellom kostnader og mottatt fordel
Dette er et område hvor mange selskaper i praksis sliter.
6. Forenklet regime videreføres
Reglene for såkalte lavverditjenester (low value-adding services) videreføres i hovedsak uendret:
· standard påslag på 5 % består
· forenklet dokumentasjon kan benyttes
· gjelder kun støttefunksjoner som ikke er kjernevirksomhet
Hva betyr dette i praksis?
Selv om forslagene ikke innebærer nye grunnprinsipper, vil de i praksis føre til:
· økt dokumentasjonsfokus, særlig knyttet til benefit-test
· behov for bedre underbygging av hva som faktisk leveres
· større krav til gjennomtenkte fordelingsnøkler
· mer nyansert vurdering av hvilke tjenester som kan belastes
For mange konsern vil dette bety at eksisterende modeller bør gjennomgås, spesielt for sentrale tjenester og kostnadsallokeringer.
Kort oppsummert
OECDs forslag handler først og fremst om tydeligere regler og mer praktisk veiledning for konserninterne tjenester. Det viktigste budskapet er:
Det er ikke nok å ha en kostnadsbase og en fordelingsnøkkel, men man må kunne forklare hva som faktisk er gjort, hvem som har nytte av det, og hvorfor en uavhengig part ville betalt.

