Dagens regelverk gjør det mulig for internasjonale foretak uten fradragsrett for merverdiavgift å unngå avgiftsplikt i Norge ved å foreta innkjøp i utlandet. Dette til tross for at tjenesten brukes i Norge i unntatt virksomhet. Regjeringen foreslår derfor å innføre en plikt for selskapene til å beregne merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester til bruk i Norge.
Fjernleverbare tjenester er i merverdiavgiftsloven definert som tjenester der utførselen eller leveringen etter tjenestens art ikke kan, eller vanskelig kan, knyttes til et bestemt fysisk sted. Eksempler er rådgivningstjenester, markedsføringstjenester og IT-tjenester.
Formålet med regelendringen er likebehandling av fjernleverte tjenester som er til bruk i Norge, uavhengig av hvor de er kjøpt. Ettersom norske selskaper må betale merverdiavgift ved kjøp av tjenestene brukt i unntatt virksomhet, vil de utenlandske aktørene oppnå en konkurransefordel. Endringen vil være i tråd med destinasjonsprinsippet – prinsippet om at det er landet der tjenesten faktisk forbrukes som skal ha beskatningsretten.
For å nå målet om likebehandling, må avgiftsplikten favne vidt, og vil derfor gjelde tjenester som både direkte og mer indirekte er til bruk av det internasjonale foretaket i Norge.
Reglene gjelder for tjenester som brukes i Norge av samme rettssubjekt som kjøpte tjenesten i utlandet, for eksempel når hovedkontoret i utlandet kjøper inn tjenester til bruk av den norske filialen, eller der det er fellesregistrering av flere selskaper på tvers av landegrensene. Plikten til å beregne merverdiavgift forutsetter at tjenesten er til bruk av næringsdrivende eller offentlig virksomhet i Norge.
Forslaget innebærer at virksomheter som driver grensekryssende virksomhet gjennom bruk av filialer nå må vurdere om tjenester kjøpt i utlandet er til bruk i Norge. Dersom det er tilfelle, skal det som utgangspunkt beregnes norsk merverdiavgift basert på bruken i Norge. Foretaket må på anskaffelsestidspunktet foreta en konkret vurdering av den forventede bruken av tjenesten.
Det innføres en egen sikkerhetsventil for å unngå dobbeltbeskatning. Sikkerhetsventilen innebærer at det ikke skal beregnes norsk merverdiavgift dersom virksomheten kan dokumentere (i) at det er beregnet merverdiavgift i utlandet, (ii) at merverdiavgiften rent faktisk ikke har blitt fradragsført og (iii) at virksomheten kan sannsynliggjøre at merverdiavgiften ikke kan fradragsføres i utlandet.
For å unngå at utvidelsen av avgiftsplikten gir økte administrative kostnader, er det også foreslått unntak for tjenester som benyttes fullt ut i avgiftspliktig virksomhet og som det dermed foreligger full fradragsrett for.
Av nøytralitetshensyn foreslår departementet å utvide retten til fradrag og refusjon for inngående merverdiavgift på innkjøp av fjernleverbare tjenester i Norge, men som brukes utenfor Norge. Fradragsretten gjelder uavhengig av avgiftsbehandlingen i utlandet, og er ment til å sikre at internasjonale foretak ikke får endelig avgiftsbelastning i Norge.
Vi antar forslaget vil ramme relativt få aktører, typisk internasjonale konsern innen firnansnæringen.
Det foreslås at forslaget trer i kraft 1. januar 2026.