Blogg:

Prising av tjenester i offentlig eide havner - tolkninger og uklarheter

03. juni 2022

Øyvind Sunde, Director, rådgivning |

Båt i havn

Historisk har kommuner med havnedistrikt kunnet finansiere havnedriften med en rekke havneavgifter i stedet for eller i kombinasjon med ordinære vederlag. Etter havne- og farvannsloven er denne muligheten nå begrenset.

En havns inntekter består i dag av noen avgifter som er særskilt regulert i lov og forskrift, samt vederlag for tjenester med utgangspunkt i ordinære kommersielle vilkår. I denne artikkelen redegjør vi får våre tolkninger knyttet til regelverket som påvirker havnenes prising av tjenester og hvilke praktiske konsekvenser dette får. Her er også statsstøtteregelverket relevant teorigrunnlag, i tillegg til loven.

 

Er det fritt frem å prise tjenester i offentlig eide havner?

Etter havne- og farvannsloven (havneloven) kan det kreves inn særskilte avgifter for sikkerhet, los og farvann i tillegg til saksbehandlingsgebyr. Det er egne regler for gebyrer og avgifter der selvkost kan være ett av vilkårene. For øvrig kan havnen kreve vederlag for havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur (kommersiell virksomhet). I denne artikkelen skal vi se nærmere på om det er fritt frem å prise slik kommersiell virksomhet slik kommunen ønsker.

Ifølge havneloven § 29 er prising av tjenester som skal betales som vederlag, bestemt slik:

«Den som tilbyr havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur, skal publisere en oversikt over priser og andre forretningsvilkår. Departementet kan gi forskrift om fastsettelse av vederlag for havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur. I forskriften kan det gis bestemmelser om klagerett og klagebehandling.»

Det er fastsatt egne «prisforskrifter» for losavgift, farvannsavgift (tidligere anløpsavgift) og saksbehandling. Ellers står havnene i utgangspunktet fritt til å fastsette priser på sine tjenester etter ordinære markedsmekanismer. I dette ligger også muligheten for å gi rabatter dersom det ikke er i strid med konkurransebestemmelsene. En viktig begrensning følger likevel etter vår vurdering av EUs bestemmelser for prising av offentlige tjenester. Dersom tjenestemottaker i stor grad ikke har et reelt valgalternativ til å kjøpe tjenestene fra havnen, alternativt at tjenesten kan sies å være en såkalt tjeneste i allmenn økonomisk interesse, kan havnen uansett kun tillate seg en såkalt «normalfortjeneste». Et mål på «normalfortjeneste» er en rimelig avkastning på sysselsatt kapital.

Det blir således viktig å ha et forhold til hvilke tjenester som i praksis leveres som monopolist eller dominerende markedsaktør, og hvilke tjenester som leveres i et velfungerende marked;

Alternativ 1: Havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur tilbys som en kommersiell tjeneste i et velfungerende marked. Operatører/tjenestemottakeren i havnen har andre reelle alternativer til å få ivaretatt sitt behov i havnen. I slike tilfeller kan havnen selv bestemme pris for de ulike tjenestene.

Alternativ 2: Havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur tilbys som en kommersiell tjeneste, men operatører/tjenestemottakeren i havnen har ikke andre reelle valgalternativer til å ivareta sitt behov i havnen. Således kan alle tjenester som er knyttet til havnen, henføres til denne kategorien. I slike tilfeller kan havnen ikke selv bestemme pris for de ulike tjenestene og maksimal pris vil være lik direkte identifiserbare kostnader, tillagt en rimelig andel av fordelte felleskostnader og en «normalavkastning» på driftsmidler som benyttes for tjenesten.

 

Havnene bør ha et tydelig forhold til kostnadsbildet for tjenestene de leverer

For mange steder langs norskekysten er det i realiteten få reelle alternativer for anløp, og havnene opererer dermed som en monopolist eller dominerende markedsaktør. Dette gjelder i første rekke den spesifikke havnedriften som typisk dekkes gjennom blant annet vederlag for los-tjenester, passasjervederlag og kaivederlag.

 

 ”For å imøtegå anklager om «superprofitt» bør havnene ha gjennomarbeidede kostnadskalkyler for sine vederlag.”

 

Dersom havnen kan sies å være en dominerende markedsaktør, det vil si at alternativene for tjenestemottakeren er begrenset, vil transparente kostnadskalkyler etter vår vurdering være en forutsetning for å sikre seg mot påstander om at man utnytter sin dominerende markedsposisjon til å oppnå en «superprofitt» på tjenester. Havnene må da ha et klart forhold til hva som leveres av tjenester, for et gitt vederlag, med tilhørende kostnadsbilde. I tillegg må det foreligge et mål for «normalavkastning», og en begrunnelse for denne. Det bør således etableres et regnskap for de kommersielle tjenestene, med og uten et velfungerende marked. En havn kan derfor måtte sette opp regnskapet med tre formål;

 

  1. Selvkostbaserte tjenester – over-/underskudd vil avregnes mot etterfølgende års selvkost.
     
  2. Tjenester utenfor konkurranse - havnen tilordner direkte kostnader og inntekter, og en rimelig andel felleskostnader relatert til de aktuelle tjenestene. Regnskapet må vise et overskudd som maksimalt tilfredsstiller en rimelig fortjeneste. Fortjeneste regnes som avkastning på såkalt sysselsatt kapital; det vil si avkastning på driftsmidler og arbeidskapital som er i bruk for tjenesteleveransen. Med en rimelig andel felleskostnader menes at slike kostnader fordeles etter fordelingsnøkler som gjenspeiler den reelle underliggende aktiviteten. 
     
  3. Tjenester som leveres i et konkurranseutsatt marked.

For noen havner vil punkt 2. ikke være aktuell, mens for andre er både punkt 2 og 3 aktuell.

Etter budsjett- og regnskapsforskriften for kommuner og fylkeskommuner er det i denne sammenheng bare krav til note i årsregnskapet om selvkost. Når en havnevirksomhet er organisert innenfor dette rettssubjektet, eksempelvis som eget foretak, vil denne bestemmelsen gjelde. Det er naturlig å tenke i samme retning som fylkeskommunale tannhelsetjenester som har plikt til å ut arbeide atskilte regnskaper for lovpålagte tjenester og kommersielle tjenester. Havnevirksomhet som også har tjenester i forskjellige økonomiske regimer, kunne tilsvarende atskilte regnskapsoppstillinger eller noter utarbeides.

Spørsmål? Ta gjerne kontakt med oss.

 

Les også de relaterte artiklene Hva dekker farvannsavgiften? og Er ny havnelov til hinder for grønn omstilling i havnene?.