08. november 2018
De fleste har sikkert fått med seg at lagmannsretten har tatt stilling til gyldigheten av den mye omdiskuterte eiendomsskatten som Oslo kommune innførte for boliger og fritidsboliger i 2016. Fra starten av har kommunenes modell for eiendomsskatt blitt kritisert, blant annet fordi bunnfradraget har vært høyt.
Kommunen har stor handlefrihet ved fastsettelse av bunnfradrag
Det har blitt hevdet at kommunen ikke har anledning til å innføre en skatt som i realiteten unntar opp mot 80 % av boenhetene fra beskatning. Saksøker hevdet at eiendomsskatten uansett måtte oppheves da den er indirekte diskriminerende ved at den verner byrådspartienes egne velger og østlige bydeler.
Kommunen derimot sto hardt på sitt og forfektet at bunnfradraget var lovlig og at det verken forelå usaklig eller urimelig forskjellsbehandling.
På dette punktet var lagmannsretten enig med kommunen. Lagmannsretten er av den oppfatning at kommunen har stor politisk handlefrihet ved fastsettelse av bunnfradrag. Lovgivningen gir lokalpolitikere handlefrihet til å fatte beslutninger som hovedsakelig kommer egne velgere til gode.
Lagmannsretten vurderte om kommunen hadde plikt til å gi fullt bunnfradrag for hver boenhet dersom eiendommen besto av to eller flere enheter. Også på dette punktet fikk kommunen medhold i at det ikke er noe lovkrav at det skal gis fulle bunnfradrag uavhengig av boligens verdi eller størrelse.
Fristbrudd medførte ugyldighet
Det spørsmålet saksøkerne imidlertid nådde frem på var om eiendomsskatten var utskrevet for sent. Kommunen sendte ut samtlige vedtak om eiendomsskatt 30. juni 2016. Lagmannsretten kom til at kommunen skulle ha skrevet ut skatten før 1.mars 2016. Kommunens eiendomsskattevedtak er dermed ugyldig for 2016.
Lagmannsretten viser til legalitetsprinsippets krav om klar lovhjemmel og forutberegnelighet på skatterettens område. Skattyterne må ha mulighet til å forutse hvilke skattebyrder som venter og ha rimelig tid til å tilpasse seg disse. Siden kommunen ikke hadde hatt eiendomsskatt på 16 år, var det en omfattende prosess å gjeninnføre eiendomsskatten. Beskatningsmodellen måtte utarbeides, administrasjon/forvaltningsapparatet måtte på plass, et stort antall eiendommer takseres, for å nevne noe. Det var aldri noen realistisk mulighet for å overholde fristen med utskriving av eiendomsskatt innen 1. mars. Eiendomsskatten ble først utskrevet 30. juni, altså 4 måneder senere. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte hensynet til forutberegnelighet veie tyngre enn kommunens behov for utsatt frist. Kommunen hadde dermed ikke hjemmelsgrunnlag for å kreve inn eiendomsskatt for 2016.
Virkninger av ugyldighet?
De som deltok i gruppesøksmålet og som har fått søksmålet fremmet har krav på å få tilbakebetalt det de har betalt i eiendomsskatt, dog bare for 2016 vel å merke. Lagmannsretten slo fast at det er en forutsetning for tilbakebetaling at man først har påklaget vedtaket. Det er om lag 1 000 personer som er omfattet av dette.
Det store spørsmålet som flere har uttalt seg om er hva med alle de andre som har betalt eiendomsskatt på boligen eller fritidsboligen i 2016, men som aldri klagde på vedtaket. Har disse krav på å få tilbakebetalt eiendomsskatten? Bør kommunen i et slikt tilfelle betale tilbake? Kommunen vil i så fall måtte tilbakebetale om lag 267 millioner kroner.
Det presiseres i dommen at kommunen rettslig sett ikke er forpliktet til å betale tilbake ulovlig innkrevd eiendomsskatt fra andre enn de som har påklaget vedtaket og som er omfattet av søksmålet. Selv om forvaltningsloven ikke pålegger tilbakebetaling, hvor rimelig vil et slikt resultat være?
Flere har uttalt seg i saken. Professor Jan Fridtjof Bernt ga i lørdagens DN uttrykk for at det kan være i strid med grunnleggende rettsidealer dersom kommunen fastholder en skatt som den i utgangspunktet ikke har hjemmel til å kreve inn. I en lignende sak kom Sivilombudsmannen til at Midtre Gaudal kommune måtte tilbakebetale ulovlig innkrevet eiendomsskatt til alle innbyggerne, også de som ikke hadde klaget. Sivilombudsmannen har avstått fra å uttale seg om eiendomsskatten i Oslo inntil avgjørelsen er rettskraftig.
Fristen fremgår klart av loven og er en beskrankning som lokalpolitikere og administrasjonen må forholde seg. Det er ikke vanskelig å være enig i at det strider mot den alminnelige rettsfølelsen dersom resultatet skulle bli stående og kommunen unnlater å betale tilbake skatt som er ulovlig innkrevet. Det faktum at kommunen planla med fristoverskridelse styrker ikke kommunens sak.
Hva skjer fremover?
Dersom eiendomskattevedtakene for 2016 er ugyldige er jo spørsmålet hvilke konsekvenser dette får for eiendomsskatten i påfølgende år. Det er varslet at det vil komme et nytt søksmål mot kommunen som angriper eiendomsskatten for 2017. Bakgrunnen for dette er at kommunen ikke kan kreve 3 promille eiendomsskatt det første året eiendomsskatt innføres eller gjeninnføres. Eiendomsskatteloven gir kun anledning til å fastsette eiendomsskatten til 2 promille første år. Kravet her anslått til om lag 444 millioner kroner.
Så langt har ikke kommunen uttalt seg om saken. Ut fra de potensielle ringvirkningene er det kanskje nærliggende å anta at kommunen vil forsøke å anke. Uansett er nok ikke sist ord sagt når det gjelder eiendomsskatten i Oslo.