11. juni 2018
Høyesterett avsa 4. juni 2018 dom i den såkalte «reisetids-saken». Spørsmålet var for det første om reisetiden som den ansatte hadde til oppmøtestedet, som ikke var hans faste arbeidssted, skulle anses som arbeidstid. For det andre var spørsmålet om arbeidstakeren bare hadde krav på reisegodtgjørelse, eller om reisetiden skulle godtgjøres som arbeidstid med overtidstillegg. Reisene ble gjennomført utenfor arbeidstakers alminnelige arbeidstid.
Høyesteretts konklusjon
Høyesterett konkluderte med at reisetiden i denne saken måtte anses å falle inn under definisjonen av arbeidstid. I denne sammenheng pekes det på at arbeidsmiljøloven kun opererer med to kategorier tid; «arbeidstid» og «arbeidsfri». Reisetiden måtte derfor enten anses som arbeidstid eller som arbeidsfri, og det sentrale vurderingstema er om arbeidstaker «står til disposisjon» for arbeidsgiver eller ikke. Høyesterett la i denne vurderingen større vekt på bindingene på arbeidstakers mulighet til å benytte tiden til egne formål enn hvorvidt arbeidstaker utfører arbeidsoppgaver på reiseveien.
Når det gjelder spørsmålet om godtgjørelse ble dette avgjort etter en konkret tolkning av tariffavtalen som gjaldt. Høyesterett delte seg her i et flertall (4) og mindretall (1), der flertallet mente arbeidstaker kun var berettiget overtidsbetalt for ett av oppdragene, mens flertallet mente at arbeidstaker hadde krav på overtidsbetaling for alle de tre oppdragene.
Hva saken gjelder
Arbeidstaker var politiførstebetjent og tilknyttet Sogn- og Fjordane politidistrikts utrykningsenhet (UEH). UEH-lagene som hvert politidistrikt har, skal blant annet forestå væpnede aksjoner og eskorteoppdrag for myndighetspersoner som besøker distriktet. Saken Høyesterett her tar stilling til knytter seg til tre UEH-oppdrag i 2013.
Oppdrag nr. 1
Ved det første oppdraget skulle Jonas Gahr Støre hentes mandag morgen 7. oktober på flyplassen i Volda. Tjenestemannen dro søndag 6. oktober ca. kl. 17.00 hjemmefra og bort til Gaular lensmannskontor. Her pakket han tjenestebilen med nødvendig utstyr og meldte fra til politidistriktets operasjonssentral (Operasjonssentralen) at han startet på turen til Volda. På veien kjørte tjenestemannen innom Førde lensmannskontor, ca. 25 minutter unna, og hentet et tjenestevåpen (hans eget var på service). Han kjørte deretter til Gloppen lensmannskontor, der han møtte en politibetjent, som skulle være med på oppdraget. Tjenestemannen og politibetjenten skulle under Støres besøk være sjåfører i hver sin bil. Fra Gloppen til Volda der de overnattet, trente de i hver sin bil på eskortekjøring, i tillegg til at de rekognoserte. I denne forbindelse har arbeidsgiver godtatt tiden fra kl. 18.30 som arbeidstid med overtidstillegg. Den omtvistete perioden gjelder intervallet fra kl. 17 til kl. 18.30, dvs. forut for eskortetreningen mv.
Dagen etter, mandag 7. oktober, ble Støre hentet som planlagt, og kjørt fra Volda til Nordfjord, og senere tilbake til flyplassen i Volda. Deretter, fra kl. 16.20, kjørte tjenestemannen og politibetjenten hjemover igjen. Tjenestemannen denne saken gjelder kjørte da helt til Gaular. Han var tilbake ca. kl. 19.30. Denne returreisen har tjenestemannen bare fått godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid.
Oppdrag nr. 2
Det andre oppdraget var en væpnet narkotikaaksjon i Sogndal og omegn tirsdag 8. oktober. Tjenestemannen var ca. kl. 06.30 på Gaular lensmannskontor, der han pakket tjenestebilen med utstyr, herunder våpen, samt meldte fra til Operasjonssentralen. Han kjørte deretter til Førde lensmannskontor og møtte de øvrige i UEH-laget, før de kjørte videre til Sogndal, der de ankom rundt kl. 08.00. Aksjonen som etter det opplyste innebar flere pågripelser varte frem til kl. 21.53, da tjenestemannen og de øvrige kjørte fra Sogndal igjen. Tjenestemannen var tilbake i Gaular kl. 23.35.
Returreisen fra Sogndal har tjenestemannen bare fått godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid. Reisen til Sogndal er godkjent som arbeidstid (med overtidstillegg), men staten har opplyst at dette har skjedd ved en feil.
Oppdrag nr. 3
Det tredje oppdraget var et eskorteoppdrag for statsminister Erna Solberg lørdag 16. november, da tjenestemannen i utgangspunktet hadde fri. Denne dagen kjørte han fra Gaular ca. kl. 08.00 – etter å ha pakket tjenestebilen med utstyr, herunder våpen. Han meldte også fra til Operasjonssentralen. Deretter kjørte han til Førde lensmannskontor, hvor han hentet en politibetjent som han skulle utføre oppdaget sammen med. De kjørte deretter i samme bil til Årdal, der politibetjenten skulle over i en annen bil. Underveis var det uomstridt en del telefoner for å planlegge oppdraget, idet det blant annet skjedde endringer i dette på grunn av vanskelige værforhold. De var fremme i Årdal ca. kl. 11.00. Etter at oppdraget var utført her kjørte tjenestemannen, kl. 16.40, tilbake til Gaular. Han var tilbake kl. 19.40.
Returreisen fra Årdal har tjenestemannen bare fått godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid. Det samme gjaldt opprinnelig reisen til Årdal. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten har imidlertid staten godtatt denne reisen som arbeidstid (med overtidstillegg).
Fritid eller arbeidstid?
Under saksforberedelsen for Høyesterett ble det innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen vedrørende forståelsen av arbeidstidsbegrepet i direktiv 2003/88/EF art. 2. Direktivets artikkel 2 er implementert i arbeidsmiljøloven § 10-1, og Høyesterett legger uttalelsen til grunn da det ikke forelå særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens forståelse.
I uttalelsen fra EFTA-domstolen pekes det på at formålet med bestemmelsen er å sikre minsteperioder for daglig og ukentlig hvile, herunder pauser, samt å sikre en øver grense for arbeidstid per uke. Videre uttaler EFTA-domstolen at de to begrepene – arbeidstid og hviletid – er gjensidig utelukkende.
Hvorvidt noe skal anses for arbeidstid beror på en bred helhetsvurdering i det konkrete tilfellet, der følgende tre elementer inngår:
1. Arbeidstaker må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold. Mao. blir spørsmålet om reisen er en nødvendig forutsetning for at arbeidstaker kan ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.
2. Arbeidstaker må stå til arbeidsgivers disposisjon og er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser. Spørsmålet blir om den ansatte er ilagt forpliktelser eller bindinger på reiseveien som innebærer at den ansatte ikke kan benytte tiden på reise til egne interesser. Imidlertid skal det her ikke gjøres noen vurdering av intensiteten av det arbeidet som utføres, hvor ofte slike reiser må tas - og det er heller ikke avgjørende at arbeidstaker har en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter.
3. Arbeidstakeren må arbeide. Er arbeidstaker forpliktet til å påta seg visse oppdrag andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, blir reisen til dette stedet å betrakte som del av arbeidstiden. I dette ligger det at når arbeidstaker skal tjenestegjøre på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, fratas arbeidstakeren muligheten til å bestemme pendleavstand.
Etter en vurdering av ovennevnte elementer kom Høyesterett til at alle reisene måtte anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven.
Avgjørelsenes betydning for norsk arbeidsliv
Avgjørelsen endrer ikke ved det faktum at tiden til og fra arbeidstakers faste eller sedvanlige oppmøtested faller utenfor begrepet «arbeidstid».
Avgjørelsen innebærer at arbeidsgivere må gjøre konkrete vurderinger av ansattes reiser, for å kunne foreta en riktig klassifisering av reisetiden som enten arbeidstid eller arbeidsfri. Klassifiseringen får først og fremst betydning for om de arbeidsrettslige vernereglene er overholdt.
Dommen gjør det nødvendig for partene i arbeidslivet, arbeidsgivere især, å vurdere behovet for å endre eller inngå nye avtaler om arbeidstidsordninger. Avgjørelsen vil for eksempel kunne medføre et behov for å utvide den alminnelige arbeidstiden og/eller adgangen til gjennomsnittsberegning for å begrense overtidsbetaling. Det er også særlig viktig at en påser at hviletiden overholdes når slike reiser finner sted.
Et annet spørsmål er om det er behov for å vurdere differensiering av godtgjørelsen for arbeid utført i «arbeidstiden», avhengig av om det er eksempelvis er tale om aktiv arbeidstid eller reisetid.